Filmamasoner

Marnie – en problematisk psykoanalyse

Marniefeature

I en samtale med en venninne om Alfred Hitchcocks mindre kjente film Marnie fra 1964 sa hun: – Hadde denne filmen blitt utgitt i denne formen i dag kunne det blitt stygt.
På mange måter er jeg enig. Psykoanalyseringen av kvinnerollen og den aksepterende holdningen til voldtekt er problematisk på sitt beste. I dag ville nok flere ha reagert sterkt på dette i filmen. Meg selv inkludert. Likevel er dette en av mine favoritter av Hitchcocks filmer. Hvorfor Marnie både tiltrekker og provoserer meg på den måten er noe jeg har tenkt mye på. Filmen forteller historien om den frigide kleptomanen og lystløgneren Marnie (Tippi Hedren). Hun har gjort karriere av å starte nye jobber under falsk identitet, for så å tømme arbeidsgiverens safer for alle verdier. En karriere hun har holdt på med lenge, inntil hun blir oppdaget av sin siste sjef, Mark Rutland (Sean Connery). Han innser at Marnie er dypt forstyrret, og i stedet for å overgi henne til politiet, presser han henne til ekteskap i et forsøk på å redde henne. Et ekteskap Marnie er uvillig til, ettersom nærkontakt med menn og sex er noe hun er ekstremt lite interessert i. Resultatet er en katt og mus-lek fylt opp med psykoanalytiske samtaler og seksuelle undertoner.

Kompleks kvinneskikkelse

Det positive jeg vil si om filmen først. Den er spennende. Den er intens. Selv om dette er en Hitchcock-film, er dette i mindre grad en thriller enn de andre filmene til regissør-legenden. Marnie er først og fremst et psykologisk drama og en menneskeskildring med sterk nerve. Karakteren Marnie er utrolig godt skrevet. Hun er kompleks, langt fra perfekt, men også langt fra den typiske femme fatale-skildringen som var typisk for lignende filmer fra den tiden. Marnie har grunnet en vanskelig oppvekst og et uavklart forhold til sin mor vanskelig for å ta et oppgjør med sitt eget liv. Likevel gjør hun det hun kan for å komme seg fram og leve det hun mener er et godt liv. Hvorvidt dette potensielt skader andre virker irrelevant. Hun er uavhengig og stoler kun på seg selv. Når dette er sagt, er ikke Marnie en slem person. Hun er skadet og traumatisert av noe hun selv ikke kan huske. Og hun viser et stort følelsesmessig register, særlig i forhold til sin elskede hest Forio og den kalde og distanserte moren Bernice. Scenene mellom Marnie og Bernice er noen av filmens beste. De viser godt hvordan et forhold mellom to mennesker som elsker hverandre høyere enn noe annet kan ødelegges av manglende kommunikasjon og fortielse. Marnie forsøker til stadighet å få bekreftelse fra moren, men uten å lykkes. I stedet ser vi at Bernice’s krav om dyd og skikkelig oppførsel har manifestert seg i datteren. Dynamikken er god og tragisk å bevitne.
Mark and marnie

Jegeren og byttet
Men tilbake til de mer problematiske sidene av filmen. Det ryktes at Hitchcock var en relativt sjåvinistisk regissør. Han skal ha hatt sansen for unge, blonde kvinner, og brukte hovedsakelig dem i sentrale roller. Tippi Hedren var intet unntak, og regissørens besettelse over henne (Hedren har antydet seksuell trakassering) skal ha gjort innspillingen vanskelig. Sannhetgraden i denne historien kan jeg ikke bekrefte, men den passer godt inn i historien til filmen.
I filmen ser vi hvordan Mark behandler Marnie som et bytte fra første stund og bruker mye tid på å fange henne.
Mark er den aktive jegeren. Ved flere anledninger gjøres det sammenligninger til zoologi. Dette understrekes videre ved at vi ser Mark lese boken Sexual Aberrations of the Criminal Female (en tittel som ser ut til å være funnet opp for denne filmen spesifikt). Han bruker denne boken til å analysere og forsøke å forstå Marnie, og diskuterer mer enn gjerne teoriene sine med henne. Blant annet diskuterer han rovdyrenes instinktive oppførsel, og hvordan hunndyr er «the criminal class of the animal world». Mark mener åpenbart at det er helt innafor å vurdere Marnie fra denne vinkelen.

«You Freud, me Jane?»
Mark forsøker også å bruke friassosiasjoner på Marnie, noe Marnie til en viss grad også er med på. Han sier visse ord, og hun svarer hva ordene får henne til å tenke på. Hun er fullstendig klar over hva Mark prøver på, selv om hun selv mener hun ikke trenger hjelp. Marnie er tydeligvis såpass kjent med psykologi at hun blir irritert av forsøket hans. – You Freud, me Jane? Sier hun sarkastisk. Med dette viser hun igjen sin motstand mot å bli håndtert og presset inn i denne situasjonen. Situasjonen gjøres ikke bedre av at Mark ikke har den riktige faglige bakgrunnen for å drive terapi på en forsvarlig måte. At han har seksuelle og potensielt romantiske motivasjoner for denne hobbypsykologiseringen gjør også forholdet mellom de to suspekt.

Det er tydelig at det er de mørkere sidene av Marnie som fascinerer Mark. Han forteller Marnie at han har falt for henne, og det er åpenbart at det er på grunn av og ikke til tross for hennes glemte hemmeligheter og psykologiske vanskeligheter. Jo mer Marnie forsøker å unnslippe Marks tilnærmelser, jo mer intens blir han i jakten. Det virker som hennes avvisning og frykt er det som tenner ham, og ved flere anledninger ser vi ham gjøre tilnærmelser når hun trekker seg unna. Det kan tyde på at Hitchcock ønsket å skildre et enten sært eller usunt fetisjistisk forhold. Marnie poster
Det styggeste eksempelet på dette er hva som skjer på bryllupsreisen. Fra første stund gjør Marnie det klart at hun ikke har noe ønske om å ligge med Mark. Hun er allerede presset inn i ekteskapet mot sin vilje, samleie er for hennes del helt uaktuelt. I utgangspunktet ser Mark ut til å akseptere dette, men etter noen dager gjennomfører han likevel en voldtekt. Denne scenen er direkte vond å se. Mark har gått seg lei av Marnies åpenbare frykt for sex og krav om å bli latt i fred. Det interessante er at Mark åpenbart ser det som sin rett å kunne konsumere ekteskapet, til tross for at han har presset kona inn i ekteskapet og at hun mer enn tydelig har sagt hva hun mener om saken. Jeg spør meg selv om tanken er at litt hardhendt takling skal få henne ut av traumene hun sitter på. Uansett burde det være åpenbart at hele situasjonen er feil. Når Marnie innser hva som er i ferd med å skje skriker hun «NO!» for så å bli praktisk talt stiv av skrekk. At Mark likevel fortsetter er ekkelt, og får det alltid til å gå kaldt nedover ryggen min.

Man kan spørre seg om moralen i historien er at det er ok for en mann å utpresse og voldta en kvinne så lenge hun har psykologiske problemer fordi det kan tvinge henne til å ta tak i problemene sine og etter hvert forelske seg i ham. Ved slutten av filmen er det i hvert fall det inntrykket man skulle få.

Men igjen, til tross for suspekt moral er dette en film jeg er glad i. Som nevnt tidligere er karakteren Marnie utrolig godt skrevet. Hun er kompleks og interessant, og Hedren gjør en fantastisk rolleprestasjon. Manuset gjør det også klart at Marnie ikke er blind for de mer suspekte sidene av Marks forsøk, og hun sier klart hva hun mener om dem. Det gjør filmen lettere å svelge. De scenene som gir bedre innblikk i Marnie som person og hennes bakgrunn er også svært godt laget. Filmens klimaks, hvor alt kommer fram, burde gjøre hvem som helst blank i øynene.

Liker du denne artikkelen? Del den da vel!

Om Skribenten

Jenny Jacobsen er utdannet medieviter fra UiO og har skrevet masteroppgave om realismebegrepet i film med hovedfokus på dogmefilm og britisk nybølgefilm. I tillegg til å skrive for Filmamasoner er hun aktiv i filmklubben Cinema Neuf. Hun har også en bachelorgrad i kulturarbeid fra Høyskolen i Bø, der hun leverte bacheloroppgave om formidling av og kvalitet i barnefilm.

Legg igjen en kommentar