Filmamasoner

Absolutely Fabulous: The Movie

”It’s a Huge, Big, Bloody Movie Sweetie!” tag linen til Absolutely Fabulous – The movie. Den ikoniske 90-talls TV-serien om de britiske divaene Eddie og Pats har blitt spillefilm. Jeg ser for meg at dette er en film man enten elsker eller hater. Den typen britisk situasjonskomedie som kjennetegner serien er noens kopp te, andres ikke. Bare så det er sagt heller jeg mot førstnevnte kategori hva humor angår. Da jeg satte meg i kinosetet visste jeg at jeg var garantert å humre godt i løpet av de forestående 90 minuttene. Men stort mye mer forventet jeg ikke, og om man skal få optimalt ut av denne filmopplevelsen anbefaler jeg å se den med den innstillingen.

Som med serien er filmens handling sentrert rundt vennskapet mellom to gjevnbyrdig egosentriske livsnytere: bestevennene Edina Monsoon og Patsy Stone. De to middelaldrende damene meier gjennom hverdagen som PR-agenter i Londons motebransje med en hybris og høy sjampagneføring som er beundringsverdig. På tross av stor underholdningsverdi ender duoens konstantene substansinntak og streben etter å forbli unge og hippe som regel i fiasko. Filmen er intet unntak, der Edina går over streken og gjør noe helt utilgivelig– hun forårsaker tilsynelatende Kate Moss’ drukningsdød. Etter å ha dyttet supermodellen i Themsen på et moteshow, må Eddie, blakk og hengt ut i pressen, unnslippe en rasende mobb for å flykte fra landet. Rettere sagt den Franske Riviera. Patsy er selvfølgelig med og barnebarnet Lola må betale for turen med sine nyanskaffede kredittkort. Utover dette er det meningsløst å prøve å gi noen god beskrivelse av det videre hendelsesforløpet i filmen, der man bare må bli med på de elleville ideene til Pats og Ed, som sentrerer seg rundt det å unngå politiet og sjekke opp rike, gamle menn for å kunne tjene til livets opphold. Det blir også et gjensyn med øvrige karakterer fra serien, som Eddies bitre og politisk korrekte datter Saffy, hennes halvsenile mor og airheadede assistent Bubbles. På tross av det ser mørkt ut for Eddie, finner hun mot alle odds støtte i sin dysfunksjonelle, nære omgangskrets. Og kanskje er ikke Kate Moss så død som man skulle tro. Hun er jo, som Eddie sier, tross alt vanntett.

Selvironi, Sweetie Darling
For meg er ethvert gjensyn med Edina og Patsy et gledelig gjensyn, så jeg kan nok ikke sies å være den mest upartiske anmelderen av denne filmen. Jeg syns det er verdt å nevne at Jennifer Saunders som spiller Edina er en av kvinnene som står bak selve AB-FAB-serein. Hun har også skrevet manuset til filmen. Lumley som spiller Patsy Stone er også en ikonisk skikkelse. Hun har gjort karriere både som modell og skuespiller, er tidligere bond girl. Med seg på laget har de mange kjente fjes. Kate Moss spiller selvfølgelig seg selv i filmen og en rekke andre navn innen mote-og modellsfæren som Stella McCartney, Lilly Cole, Alexa Chung og Jean-Peal Gaultier stiller opp som karikerte utgaver av seg selv. Baby Spice Emma Bunton og Gwendoline Christie fra Game of Thrones glimter også innom og er herlig lite selvhøytidelige. Filmen kan ei heller anklages for å være politisk korrekt, der den er full av lettbent samfunnssatire, som berører aktuelle og tidvis sensitive temaer. Det harseleres mye med gamle damer som skyter botox og det evinnelige kroppspresset i motebransjen, men filmen ser seg ikke for god til å tulle med det aller meste, der den er akkurat passe drøy. Grunnen til at det hele svelges lett ned er at dette er en serie som i sin kjerne er tuftet på skuespillernes selvironi, og humoren er i mesteparten av tilfellene på hovedkarakterenes bekostning. Det gjør godt å å se et tett vennskap mellom kvinner skildret så hemningsløst. For på tross av at de er egosentriske og kyniske damer som ikke skyr noen midler for å oppnå målene sine, er lojaliteten mellom Patsy og Edina, det som fungerer som et mellommenneskelig anker gjennom filmen. På tross av at de er noen håpløse gold-diggere, virker det som om de to venninnene egentlig ikke er avhengig av annen bekreftelse enn den de får av hverandre. På spørsmål om hvorfor de fortsetter å holde sammen, er de samstemte om at det ikke finnes noen annen grunn enn at det er gøy. Man kan spørre seg hvor etisk forsvarlig det er, men det er noe herlig katargisk over å se Edina og Patsy leve ut sin stormannsgale og selvsentrerte livsstil med verdens beste samvittighet. Ihvertfall når skuespillerne gjør det med så stor innlevelsesglede både for seg selv og publikum.

Sliter med å fylle formatet
På tross av at jeg var underholdt gjennom hele filmen, kjente jeg imidlertid på den samme følelsen av at noe manglet som da jeg så den første Sex og Singelliv filmen i sin tid (uten sammenligning for øvrig!). Som med mange andre TV-serie-adaptasjoner, merker man at også AB-FAB: The Movie sliter med å utfylle passformen til et spillefilmformat. Serien er en karakteristisk studiobasert sitcom, med strategisk timede latterutbrudd, og jeg merket for min del at dette manglet for meg for å forløse mange av de snappy punch-linene som leveres på løpende bånd. Ikke at det burde være nødvendig å få anvisninger på når man skal le, men jeg skulle ønske at dette kunne blitt bearbeidet i større grad for å gjøre overgangen til spillefilm mer sømløs. Innholdsmessig virker det også som man har prøvd å fusjonere sammen tre episoder i ett for å fylle et større tidsrom enn normert. Fremfor å utføre den historien som skisseres i introduksjonen tilføyes det derfor i eskalerende grad nye vendinger og avstikkere fra hovedplotet. Det skorter ikke på handling eller overraskelsesmomenter, men det blir i så stort kvanta til slutt at de komiske øyeblikkene drukner i hverandre. Et over the top, heseblesende narrativ kjennetegner episodene i serien, men filmen kunne med fordel ha sentrert seg rundt et plot og viet mindre tid til bikarakterer. Likevel, man må ta denne filmen for det den er og jeg følte ikke at jeg var blitt snytt for noe filmatisk mesterverk da jeg forlot kinosalen. Det sagt, så unner jeg Eddie og Pats en spillefilm og Absolutely Faboulous – The Movie levde nesten opp til mine forventninger. Jeg tenker at den muligens også hadde vært enda ett hakk bedre om jeg hadde sett den med en god venninne og et glass champagne.

Liker du denne artikkelen? Del den da vel!

Om Skribenten

Elisabeth Gripsrud studerer film og tv-produksjon ved Westerdals i Oslo. Tidligere har hun tatt en bachelorgrad i Estetiske studier fra Universitetet i Oslo med fordypning i kunsthistorie og medievitenskap. Skribent og fotograf for Filmamasoner.

Legg igjen en kommentar