Torun Lian er en filmskaper jeg alltid har hatt sansen for, både som manusforfatter og regissør. Hun har særlig gjort stor suksess i forbindelse med barnefilmer og oppvekstskildringer. Filmer for voksne har hun kun gjort i mindre grad, og jeg gledet meg litt til å se resultatet av hennes adapsjon av Knut Hamsuns trekantdrama «Victoria».
Filmen er satt til slutten av 1800-tallet og handler om møllersønnen Johannes som gjennom hele livet har vært forelsket i godseierdatteren Victoria. Til tross for at Victoria elsker ham tilbake, forblir klasseskillene for store og Victoria loves bort til en løytnant av god familie. Dette lover altså en sterk historie, store følelser og en storslagen film.
På mange måter er filmen også storslagen. Lian har hatt stålkontroll på kinematografien. Filmen er rett og slett en estetisk nytelse i sin skildring av både gamle Oslo og de landlige omgivelsene Johannes og Victoria kommer fra. I samarbeid med fotograf Harald Paalgard har filmen blitt et malerisk kunstverk, og minner om en utstilling av Skagenmalerne eller Carl Larsson. Samtidig dveler kameraet lenge på karakterenes ansikter, særlig Victorias (Iben Akerlie) og Johannes’ (Jakob Oftebro). Her åpner det for lange, dype og lidenskapelige blikk som sier mer enn tusen ord.
Det er kanskje i dette siste punktet som filmens svakeste. Lians manus er sparsommelig og stramt, visstnok i tråd med Hamsuns bok (som undertegnede dessverre ikke har lest, og derfor ikke kan sammenligne med). Hun har åpenbart jobbet hardt med dette. Sparsommelige manus der ingenting unødvendig blir sagt er en styrke. Vi blir kun sittende og betrakte karakterene, framfor å bli fortalt hva de føler til enhver tid. Dette valget har jeg stor respekt for. Dessverre er det noe her som likevel ikke treffer helt.
Jeg er usikker på om det er manuset som mangler den lille, ekstra nerven eller tegningene av karakterene som ikke treffer helt perfekt. Særlig gjelder det skildringen av Victoria. I pr-kampanjene beskrives Victoria kun som «den uoppnåelige», altså den Johannes aldri kan få. Jeg lurer på om det er derfor hun skildres nesten kaldt og overflatisk i filmen? Med det sparsommelige manuset blir hun en vi i hovedsak ser på, mest gjennom Johannes’ blikk. Derfor vil jeg gjerne få en bedre utdyping i hva som spesifikt gjør henne til en fantastisk person, og hvorfor Johannes elsker henne så høyt. Victoria framstår nesten uten personlighet, en jente som kun smiler og kaster kokett på hodet, og innimellom tørker tårene når livet går henne imot. Utover det har jeg vanskelig å se hvem hun egentlig er. At hun er en pen, men stakkarslig jente fra overklassen er ikke nok for å skape sympati hos tilskueren; det kreves noe mer. Dermed framstår kjærlighetshistorien som mer platt enn den burde være. Det tåredryppende dramaet det kunne ha blitt, skaper aldri noe mer enn en liten klump i halsen mot slutten. Og det er jo litt trist.
Torun Lian viser definitivt at hun kan med denne filmen, det er ikke det. Men hun har også bevist tidligere at hun kan så ennå mye bedre.
