Filmen som fikk noen til å sette popcornet i vranghalsen og andre til å hoppe i kinosetene av glede, er en film med to beintøffe damer i hovedrollene, smart og vittig dialog, følelser, spenning og underholdning. Den favnet flere sjangere som road movie, actionfilm, melodrama, feministisk film og buddy movie. Særlig sistnevnte er viktig og jeg kommer tilbake til hvorfor litt senere i teksten.
Patriarkalske grenser
Kritikerne anklaget den for å være brutal, mente den degraderte menn og at den legitimerte vold, ran og kjøring med promille. Tilhengerne derimot applauderte høylytt, og hyllet den for dens karakterskildringer, dens feministiske blikk og filmatiske kvaliteter. Hollywood hadde sjelden sett maken på filmlerretet og den skrev seg raskt inn i filmhistorien som en av 90-tallets mest omdiskuterte filmer. Regien var ved Ridley Scott, manuset var ved Callie Khouri som er en av få kvinner som har vunnet en Oscar for beste orginalskrevet manus. Khouri har selv sagt at hun ønsket å skrive et manus der de kvinnelige rollefigurene ikke inngår kompromisser, men handler utenfor rammene som vanligvis gis dem, og dermed bryter med Hollywoods patriarkalske grenser.
«Only about a hundred people saw you cheek to goddamn cheek with him all night, Thelma! Who’s gonna believe that?! We just don’t live in that kind of world.» (Louise Sawyer)
Vold og kvinnehverdag
Geena Davis og Susan Sarandon spiller venninnene Thelma Dickinson (Davis) og Louise Sawyer (Sarandon). En liten, men kanskje også viktig digresjon for å vise at filmen skilte seg ut på flere måter, er at de to skuespillerne, Geena Davis og Susan Sarandon, var henholdsvis 35 år og 45 år da de fikk rollene, en alder som nesten er pensjonistalder for kvinner i Hollywood å regne. Den veloppdragne og naive Thelma er hjemmeværende og har vært sammen med sin kontrollerende ektemann siden hun var 14 år. Han vil ikke oppfylle hennes barneønske, og er for opptatt av seg selv at han ikke ser at Thelma gjennomskuer hans løgner. Thelmas strake motsetning er den selvsikre og pertentlige Louise. En desillusjonert servitør som føler seg fanget av mindre vellykkede livsvalg.
TEn hyttetur i fjellene skal gi de to venninnene en velfortjent pause fra dårlige forhold, forpliktelser og bekymringer, og gi begge en følelse av frihet. Men turen får en dramatisk vending når Louise skyter en mann som forsøker å voldta Thelma. Av frykt for ikke å bli trodd at dette skjedde i selvforsvar, melder de seg ikke til politiet og legger i stedet ut på en ellevill flukt i en 1966 Thunderbird. Plutselig er de to arbeiderklassekvinnene blitt etterlyste fredløse, og etterlater seg en virvlende støvsky av raseri, tårer, latter og vold. Både bilen og kjøringen gjennom vakre, folketomme ørkenlandskap representerer den amerikanske drømmen på film, men drømmene brytes når paret raner spritbutikker, truer politiet og tar et voldsomt oppgjør med sexistiske trailersjåfører. Det som kunne ha blitt redusert til en actionfylt rape-revenge-film, unngår den fellen ved at den også tar opp temaer som kvinnehverdag, emansipasjon, undertrykkelse og kvinnelig vennskap. Ikke akkurat hverdagskost i kommersiell Hollywood-film – selv ikke i dag.
«Where do you get off behaving that way with women you don’t even know, huh? How’d you feel if someone did that to your mother or your sister or your wife?» (Louise Sawyer).
Frihet, kontroll og kontroverser
Fortsatt synes jeg Thelma & Louise står seg som en av 90-tallets gode filmer uavhengig av tema og sjanger, men hvorfor ble den, og blir fortatt, vurdert som feministisk film? Først og fremst er det lett å tenke på den som en feministisk film på grunn av rollefigurene. Thelma og Louise brøt med forventningene til hvordan kvinner ble framstilt på film i 1991 ved at de handlet på eget initiativ og var pro-aktive framfor passive; framfor å melde seg til politiet og håpe at de blir hørt, er de fast bestemt på å bli ved avgjørelsen om å flykte til Mexico. Ingenting kan stoppe dem, og som (kvinnelig) publikummer heier vi på dem fra kinosetene. Men det er ikke et glansbilde av noen tøffe damer som tegnes her heller. Thelma er litt for naiv og hennes godtroenhet får dem opp i uforutsette vanskeligheter. Louise på sin side holder hodet kalt og prøver å bevare kontrollen i situasjonen de havner i. Etter hvert på flukten gjennomgår begge kvinnene en endring og utvikling: Thelma begynner å ta mer kontroll og blir tøffere, mens Louise tør å være mer sårbar. Dette fører venninnene tettere sammen på lerretet og styrker filmens feministiske kraft og symbolikk.
Fortsatt er det banebrytende å se to kvinner og venninner leve ut sitt sinne, frustrasjon, raseri og håpløshet på film. Nettopp dette var også med å gjøre filmen kontroversiell. Å se to kvinner i denne type roller var for mange provoserende i seg selv, men for andre var det filmvolden som skapte strid og herav kritikken om at filmen forherliget vold. Var volden, drapene og forbrytelsene på lerretet innafor fordi det var kvinner som utførte dem? Var det snevet av realisme som gjorde filmen kritikkverdig? Flere kvinner har sagt at de kjente seg igjen i mange av Thelma og Louises problemer og følte at filmen delvis skildret deres liv. Eller var det filmens brudd med, og kritikk av, patriarkalske strukturer som var årsak til kontroversene?
Enkel løsning?
Selvsagt kan vi snu hyllesten av både filmen og hovedrolleinnhaverne til kritikk. Først og fremst kan Thelma & Louise kritiseres for voldsbruken som bare øker jo lenger ut i handlingen vi kommer. Vi kan også beskylde filmen for å faktisk følge det patriarkalske systemet som eksisterer i Hollywood, systemet som gjør at mennene på film regnes som normen og at kvinnene dermed blir avvikene. Vi kan si at manusforfatter Callie Khouri bare har byttet ut de mannlige hovedrollene med to kvinner. Dermed er ikke filmen det feministiske manifestet så mange av oss ønsker, og vil, at den skal være. Har vi latt oss blende av de kvinnelige hovedrollene til å tro at dette er en feministisk film? La oss derfor snu på det hele og forestille oss at Thelma & Louise ble laget med to menn i hovedrollene. At det var to menn som drømte om litt frihet, et avbrekk fra kontrollerende partnere og en grå hverdag. At det var en mann som ble forsøkt voldtatt og at hans bestevenn skjøt gjerningsmannen, men av frykt for ikke å bli trodd, endte de opp på rømmen framfor å vente på politiet. Er det så enkelt at vi bare kan bytte ut Davis og Sarandon med for eksempel Brad Pitt og Michael Madsen, og sitte igjen med samme film? Selvsagt er det ikke det, og grunnen til det er at filmen er mer kompleks enn at den finner sin feministiske åre i kvinnelige hovedroller alene. Filmens feminisme ligger framfor alt i tematikken som skildres, muligheten kvinnene gis til å endelig vise raseri og frustrasjon, at Thelma og Louise endelig forstår at valgene de tar dreier seg om dem – ikke om ektemenn, kjærester, sjefer eller familie. Viktigheten av å ha kontroll på sitt eget liv blir plutselig viktigere enn alt annet – selv det å ha et liv.
«Oh really, well, you’re lucky. You be sweet to them, especially your wife. My husband wasn’t sweet to me. Look how I turned out. » (Thelma Dickinson)
Det mannlige og kvinnelige blikket
Men la oss dvele litt mer ved hvordan menn og kvinner portretteres på film og dermed forsøke å komme enda nærmere et svar om Thelma & Louise fortsatt er dronningen av feministisk film. At kvinner og menn vises annerledes på film er ikke en ny problemstilling, det har vært diskutert siden 1950-tallet, men i 1975 introduserte den feministiske filmteoretikeren Laura Mulvey begrepet «the male gaze», «det mannlige blikket», i essayet «Visual Pleasure and Narrative Cinema». Kort fortalt handler «det mannlige blikket» om at vi ser visuelt arbeide, som film, fra et mannlig heteroseksuelt perspektiv. Ifølge Mulvey framstår kvinnen derfor som et objekt for mannlig nytelse, både for de andre rollefigurene, men også for publikum. Kvinnen er dermed ikke fri til å påvirke handlingen i noen særlig retning, hun styrer ikke de ulike scenene og det er opp til de mannlige rollene å skape handling. Mannen projiserer sin fantasi over på kvinnen og hun formes deretter. Ved å definere dette som et problem og samtidig gi det et navn, bidro Mulvey dermed til å bevisstgjøre dette problemet om at publikum så på kvinner på film som (seksuelle) objekter. Finner vi denne type elementer i Thelma & Louise? Er rollefigurene i Thelma og Louise basert på et seksualisert blikk på kvinnen? Klarer Thelma & Louise å bryte med de patriarkalske strukturene, og kan vi heller snakke om «the female gaze», altså «det kvinnelige blikket»?
En av dem som har valgt å snu om på Mulveys teori og studere Thelma & Louise med utgangspunkt i det kvinnelige blikket er, Brenda Cooper i teksten «Chick Flicks as Feminists Text». Ifølge Brenda Cooper er det særlig tre ting som gjør at vi kan snakke om «det kvinnelige blikket» i Thelma & Louise. Hun lister opp motstand mot å la seg objektivisere av mannen og dominans gjennom latterliggjøringen av de mannlige rollefigurene som et punkt, videre trekker hun fram at filmen snur om på blikket ved å gjøre mennene til objekter og da nevnes særlig Brad Pitts rollefigur J.D., og sist men ikke minst mener hun at feiringen av det kvinnelige vennskapet gjør at filmen er et godt eksempel på «det kvinnelige blikket». At det er kvinnen som er den aktive og mannen som er den passive? Ja, vi kan det, men det er heller ikke det alene som gjør denne filmen feministisk – det er fortsatt temaene filmen behandler som gjør den feministisk.
Yndete objekter
Når filmen bytter fra det mannlige til det kvinnelige blikket, påvirker det også hvordan de mannlige rollefigurene framstår på lerretet, og Thelma & Louise er ikke et unntak her. Mennene framstilles som endimensjonale, sutrete og mislykkede (Christopher McDonald), skikkelige (Harvey Keitel), egoistiske og uforutsigbare (Michael Madsen) og Brad Pitt blir et yndet objekt med sin gutteaktige sjarm og muskuløse kropp. En annen måte å si det på er at mennene er blitt tildelt de rollene kvinnene ofte må innta på lerretet. De sidestilles og har egentlig lite å si for utviklingen i handlingen. Den eneste av dem som gjennomgår en viss forandring er Harvey Keitels politibetjent Hal Slocumb. Han begynner som besatt på å arrestere kvinnene og stille dem til ansvar, men han utvikler etter hvert en viss forståelse for Thelma, Louise og deres reaksjon, og ønsket om å fange dem går fra å ville straffe dem til å ville hjelpe dem. På slutten av filmen, når Thunderbirden henger på kanten av et stup i Grand Canyon og vi ser massen av politibiler og politimenn som sikter på kvinnene med ladde pistoler, prøver han å hindre at de blir skutt og utbryter:
«I’m sorry to bother you, I know you’re real busy right now, but how many times, Max? How many times has that woman gotta be fucked over? You could lift one finger and save her ass and you won’t even do that?» (Hal Slocumb)
Filmer som fokuserer på kvinners problemer og utfordringer er ikke nytt, og opp gjennom filmhistorien har det vært flere filmer som viser kvinners liv, og som problematiserer og viser misbruk og seksuelle overgrep, vold i hjemmet, undertrykkelse og vennskap. Likevel er det noe med Thelma & Louise som stikker seg fram og som fortsatt gjør at den, 26 år etter premieren, er både relevant og enestående som film. Det er snakk om å ta kontroll over eget liv og frigjøre seg. Thelma og Louise inntar aktive roller gjør de det vanskelig for mennene å ta kontroll over dem. Selv på slutten av filmen, når de er omringet av politi, tviholder de på sin egen kontroll og velger å fortsette å kjøre framfor å overgi seg.
Til døden skiller oss ad…
Filmens definitive høydepunkt, den egentlige hovedrolleinnehaveren, og det sterkeste argumentet for det kvinnelige blikket, er vennskapet mellom Thelma og Louise. Og det er også derfor filmen kan kategoriseres som en såkalt buddy film. Det som kjennetegner en buddy-film, eller kompisfilm for å bruke et norsk uttrykk, er at den portretterer to mennesker av samme kjønn, stort sett da menn. Vennskapet står sentralt i handlingen, og kompisene kommer gjerne fra ulik bakgrunn, de har ulik personlighet og har en tendens til å misforstå hverandre. Gjennom ulike hendelser vokser vennskapet og den gjensidige respekten.
Deler av denne definisjonen passer også vennskapet som skildres i Thelma & Louise, men forskjellen er at det er et kvinnelig vennskap som skildres og filmskaperne gir aldri etter for fristelsen til å gjøre venninnerelasjonen til et kompisforhold. Selv om filmen aldri tar seg bryet med å etablere vennskapet for publikum gjennom venninnemiddager, drinkkvelder, eller dype følelsesladde samtaler, aksepterer vi dette vennskapet med en gang. Vi ser forskjellene, men allerede i det bilen ruller ut mot det første veikrysset blir vi introdusert for fortroligheten dem imellom og vi forstår raskt at disse to har en historie sammen som gjør dem sterke, forskjellene til tross. Fokuset på vennskapet styrker filmen og skaper en enda større gjenkjennelse hos publikum som identifiserer seg med deres vennskap på lik linje som de identifiserer seg med vennskapene i sine egne liv. Vennskapet rommer alt fra usikkerhet og glede, til krangling og samhold. De krangler, støtter hverandre, er alltid opptatt av hverandres beste, setter hverandre først og lar ingenting komme i veien for hverandre. Sammen er de sterkere, og hvem er vel ikke enig at hender som holder hverandre, klamrende og støttende på en og samme tid, er en sterkere symbolikk enn menn med skytevåpen?
