Filmamasoner

Iron Sky (2012)

Helene Aalborg 27/03/2012 Analyse 1 Comment on Iron Sky (2012)

Av og til trengs det en gjeng med månenazister for å gjøre oss oppmerksomme på klisjeene vi avhenger av i hverdagen.

Det er flere av filmene på Filmfest-programmet som bruker konservative og stereotypiske kjønnskategorier som utgangspunkt for å kunne fortelle de historiene de vil (se f.eks Sleeping Beauty, Kompani Orheim). Av de filmene jeg fikk med meg, var det allikevel kun den øyeblikkelige kultklassikeren Iron Sky som i noen grad peker på at slike kjønnsstereotyper, og dermed i visse sammenhenger også bruken av dem som narrativ teknikk, ofte kan være kritikkverdige. Måten dette gjøres på gjennom komedie som på mange andre måter er lite banebrytende (uten at det betyr at den blir mindre godt mottatt av publikum) er effektivt, og prisverdig uansett om det har vært med overlegg eller ikke.

For meg som tross alt har en hel blogg dedikert til skrekk- og slasherfilmer og kjønnsteori, kom det forsåvidt ikke som noen overraskelse at det var nettopp en sjangerfilm som Iron Sky som på sin måte bød på det mest solide sleivsparke til det etablerte også innenfor kjønnstemaer. Den typen over the top-humor og virkemidler som man ser i denne filmen, vitner nemlig om et nært slektskap til de til tider latterlige og alltid ekstreme overdrivelsene som hele slasher-universet er grunnlagt på. Det er denne trofastheten til overdrivelsene som gjør slasher-filmen, og dens slektninger, så godt egnet til å si noe (enten de vil eller ikke) om forskjellige bevegelser i samfunnet/tiden: alt er som regel så overdrevet at det kan tolkes på vanvittig mange forskjellige måter. Enhver postmodernists beste venn, altså.

Men tilbake til denne spesifikke filmanalysen:

Iron Sky kvier seg ikke for å bruke overtydelige ytterpunkter for å representere begge kjønn. I kvinnenes tilfelle er dette den blonde, moderlige, vakre og naive Renate Richter, og den mørke, aggressive og dermed “maskuline” Vivian Wagner (hun blir kalt “sir” av en underordnet i begynnelsen av filmen). Alt som kan finnes et sted mellom de to blir representert av Palin-parodien som i enda større grad enn de andre karakterene blir fremstilt som gjennomgående latterlig. Når det gjelder mennene er det hardbarkede nazister på den ene siden og urban afroamerikaner på den andre (gjett hvem det går bra for til slutt, liksom). Det å bruke én hovedrolle med en annen etnisitet (enn hvit, om det skulle være noen tvil…) blir ofte bare en billig quick fix for å representere annerledeshet (se Wuthering Heights) eller gi inntrykk av mangfold. Gitt den noe spesielle konteksten til Iron Sky oppleves det her langt mer uproblematisk, eller hvertfall mindre tilfeldig, at Washington er svart. Det er en grunn til at denne karakteren er svart, og mer spesifikt afroamerikaner; i tillegg viser dette oss hvor mye mange av oss fortsatt tar hvithet for gitt. Det er dette som skaper komikk når nazistene for første gang fjerner romhjelmen til Washington og vi ser ansiktet hans. Vi så det ikke komme, og ler således like mye av oss selv som av ansiktsuttrykkene til månenazistene.

Et av de drøyeste grepene i filmen er når Washington blir bleket av den gamle nazist”forskeren”. Akkurat dette er et potensielt vepsebol av symbolske betydninger og litt vanskelig å bestemme seg for akkurat hva man skal si om. Men jeg tror nok at mer enn noe annet, så peker dette latterligheten i det å tro at de som ses på som “svakere” i mainstream-samfunnet skal ønske å bli som de som undertrykker dem. For Washington blir ikke en parodi på en svart mann som prøver å være mer hvit; han blir en parodi på selve den tanken som visse grupperinger av hvite mennesker sikkert fortsatt har, om at andre helst vil være som dem. I forlengelsen av dette blir han også en parodi på tanken blandt de etablerte makthaverne om at de som de utøver makt over burde være mer som dem selv. I et konvensjonelt feministisk perspektiv, hvis vi drar dette enda lenger, blir altså Washington til og med en parodi på Mannens tanke om at han er bedre enn Kvinnen. Phew!

Ideen om at en “sterk kvinne” (dvs. med maskuline kvaliteter) egentlig er ei som kun går rundt og lengter etter et grepa mannfolk, legemliggjøres i Vivian Wagner som faller pladask for den påtroppende Führeren Klaus Adler. Imidlertid ser vi også hvor latterlig og lite troverdig denne ideen fremstår i og med at Adler er en så lite sympatisk og på andre måter attråverdig mann. I starten av filmen heiet jeg jo på Renate, som egentlig bare vil tilfredsstille alle, men som tydelig var lite begeistret av tanken om å bli Adlers parringspartner. Siden Renate er den med det største og varmeste hjertet av alle, kunne det jo like gjerne vært hun som higet etter å kjenne Adlers store, mandige, militære hender på seg… Den byrden tilfaller altså allikevel jernkvinnen Wagner, som i god form også blir gal av begjær og avvisning når Adler forlater henne til fordel for sin månemisjon. Hun får rett og slett et godt, gammeldags anfall av hysteri. Hell hath no fury like a woman scorned heter det, og Wagner gjør da også alt hun kan for å leve opp til dette. Hvor totalt latterlig hele scenarioet er blir grundig nok poengtert gjennom nettopp overdrivelsene som gjennomsyrer fortellingen.

Samtidig blir det mer og mer tydelig at jeg ikke var den eneste som heiet på Renate Richter; filmskaperne selv har også sett ut henne som sin store heltinne. Hennes første møter med jordens virkelighet avslører naturligvis for henne hvor grusom nazismen egentlig er og har vært, i motsetning til den romantiske idyllen hun har fått gått rundt og tro på mens hun var på månen. Når dette skjer, bruker hun det samme intenst brennende hjertet til å motarbeide Adlers onde planer som hun hele sitt liv opp til da har brukt på å oppdra flinke små nazistbarn på måneskolen. Det er dette tilsynelatende ukorrupte hjertet som til slutt ødelegger for Adler og de andre månenazistene. Og selv om et ømt, bankende kvinnehjerte også er en klisjé, blir Renate grundig nok latterliggjort og overeksponert til at man alltid er klar over hva for et fragment av et menneske hun er. For det er jo nettopp dét som er med alle de sentrale karakterene i Iron Sky, og på mindre selvbevisste måter i filmer og lignende som ikke søker å gjøre narr av det: karakterene er kun én side av et menneske. Det er dette som gjør at stereotypene får vokse, og forskjellssyn slå rot. Og så lenge det fortsatt lages filmer med mer der disse fragmentkarakterene fortsatt florerer, er jeg glad for at vi har filmer som Iron Sky til å peke ut akkurat hvor idiotisk det er.

Så får det heller være at flere jeg har snakket med syntes at humoren i seg selv ikke nådde helt til topp, og at den spesielle finansieringen av prosjektet har ført til det man lett kan se som kompromisser i selve historien. Kroneksempelet på sistnevnte er selvfølgelig Sarah Palin-parodien, som riktignok kanskje får litt vel mye tid på lerretet. Jeg syns allikevel at dette grepet til syvende og sist styrker filmen fordi det er med på å bygge opp følelsen av et bakvendtland der alt går an – hvilket er et premiss man må godta for å klare å følge filmer som denne. Dessuten gjør det utvilsomt filmen til mer av en tidskapsel enn ellers, og betydningen av film som tidskapsel fikk vi alle grundig illustrert i en av de andre storfilmene på Filmfest.

Liker du denne artikkelen? Del den da vel!

Om Skribenten

Helene Aalborg er utdannet filmkurator. Hun er styreleder i Norsk Filmklubbforbund og grunnlegger og leder i Feministisk Filmklubb. Helene er frilans filmskribent, med spesialfeltene skrekkfilm, feministisk analyse og filmfestivaler.

1 Kommentar

Legg igjen en kommentar