I år var jeg for første gang på Berlinalen, som er en av verdens største, internasjonale filmfestivaler. Hit kommer stjerner og ukjente fra hele verden, og det internasjonale filmmiljøet får et overblikk over filmåret som ligger foran oss.
Jeg satte meg ned for å se så mange filmer som mulig av kvinnelige regissører fra alle de forskjellige seksjonene på festivalprogrammet – delvis for å gjøre det lettere å navigere meg gjennom det svært omfattende programmet, og dels fordi jeg som feministisk filmskribent er opptatt av å få med meg filmer som er laget av kvinnelige filmskapere. Representasjon har alltid vært en viktig kampsak innen den moderne feminismen, og når det kommer til film er jeg av den oppfatning at vi må fortsette å pushe filmer som er laget av kvinner helt til det ikke lenger blir sett på som noe uvanlig, og begreper som “kvinnefilm” ikke er noe man hører lenger.
For min del er en av de mest fascinerende egenskapene til film som konsept, den nærmest endeløse muligheten film besitter til å reflektere rundt og vise fram hva det betyr å være menneske; hva det innebærer å leve i en bestemt tid, et bestemt sted, en bestemt kropp. Film kan holde opp et speil for oss og vise fram (deler av) vår egen virkelighet, og dermed gi oss sjansen til å se den virkeligheten med et nytt blikk.
Et utstillingsvindu
Filmfestivaler er noen av de største utstillingsvinduene for hvordan internasjonal film ser ut til enhver tid. De store festivalene i særdeleshet har mulighet til å lete fram filmer fra alle verdenshjørner, og virkelig søke ut de filmperlene som de fleste av oss ikke har fått mulighet til å oppdage på annet vis.
Filmfestivalforsker Marijke De Valck har sagt følgende: “one of the main achievements of the festival circuit is the opportunity for screenings of films that might not otherwise have found a global audience”. Fra der jeg står kan det imidlertid se ut til at mange av de internasjonale festivalene, inkludert Berlinalen, ikke helt lever opp til det potensialet.
For hva slags filmer er det egentlig vi er vant til å se i multipleksene eller kinosentrene som utgjør vestlig, kommersiell kino? Jo, vi er vant til å se filmer som er laget av en svært homogen gruppe mennesker, som i egenskap av å representere en begrenset del av befolkningen kun kan forventes å fortelle én side av historien. Det er selvfølgelig den etter hvert så oppbrukte betegnelsen hvite, heterofile menn jeg snakker om. Begrepet er en klisjé fordi det fortsatt har relevans; et begrep blir ikke til en klisjé uten at det ligger sannhet i det.
Selvfølgelig kan mange hvite, heterofile menn lage svært gode filmer og fortelle svært interessante historier. Faktisk er mange av mine favorittfilmer laget av hvite, heterofile menn. Jeg er imidlertid opptatt av å fremheve at den gruppa av befolkningen ikke er den eneste gruppa med historier som er verdt å fortelle. Og kanskje det går an å tenke seg at hvite, heterofile menn ikke er de som nødvendigvis er best egnet til å fortelle historier om hvordan det er å leve som kvinne, eller ikke-heterofil, eller som del av en etnisk minoritetsgruppe, eller som funksjonshemmet, eller en hvilken som helst annen underrepresentert gruppe?
Plass i offentligheten
Historisk sett har det å fokusere på kvinners rettigheter og frigjøring i forskjellige settinger bidratt til å åpne opp for at også andre underrepresenterte grupper kan følge etter og ta sin rettmessige plass i offentligheten. Derfor er representasjon av kvinner svært viktig å fokusere på.
Selv et så hyperkommersielt arrangement som Oscar-utdelinga lot til å ha lagt seg i selen for å ha et noe bredere spekter representert på scenen enn de ofte har ellers; en åpent homofil mann som vert, og prisutdelere av forskjellige nasjonaliteter, kjønn og hudfarger (og selvfølgelig, de talene!). Så da jeg i kjølvannet av utdelinga bestemte meg for å gå gjennom hele programmet for Berlinalen og se på hvordan det sto til med kvinnelig representasjon der i gården, var fallhøyden desto større. Jeg ble ikke imponert av resultatene.
Det som følger er en presentasjon av hva jeg fant ut ved å gå gjennom hele festivalprogrammet, seksjon for seksjon, og telle hvor mange kvinnelige regissører som var representert i hver av dem. Dette gjelder altså kun selve regissørene, jeg har ikke tatt hensyn til filmenes tematikk, hovedroller, andre kvinner i staben og så videre.
Seksjonene jeg ikke har inkludert er følgende: Hommage, som i sin helhet er viet én regissør (i år var det Wim Wenders); Forum Expanded, som i større grad fokuserer på kunst og installasjoner enn spillefilm; sideprogrammene Culinary Cinema og Berlinale Goes Kiez; og dessuten Berlinale Talents og Open House, som er dedikert til arrangementer som paneldebatter og lignende. De vi da står igjen med, er disse:
• Hovedkonkurransen
• Berlinale Shorts – det offisielle kortfilmprogrammet
• Berlinale Special
• Panorama
• Forum – tradisjonelt den mest politiske seksjonen
• Generation – filmer myntet på et ungt publikum
• Perpsektive Deutches Kino
• Retrospective: Glorious Technicolour
• Berlinale Classics – eldre klassikere
• NATIVe: Indigenous Cinema – filmer av og om urbefolkninger
• LOLA at Berlinale – en fremvisning av tysk talent
Jeg har også telt filmene som er nominert til Teddy-prisen, som er Berlinalens LGBT-pris. Disse gir imidlertid ikke utslag på hovedresultatet, da filmene er fordelt utover de ovennevnte programmene. Jeg tar forbehold om rene tellefeil i statistikkene under, men det er ikke store avvik det i så fall er snakk om.
I seksjonene som utgjør hoveddelen av festivalprogrammet, er det til sammen 375 filmer. Av disse har 85 filmer kvinnelige regissører (inkludert de der det er flere enn én regissør). Det utgjør 22.7% til sammen, eller vi kan si at for hver 22. film med mannlig regissør er det kun 5 med kvinnelig regissør.
Regissører i hver seksjon
Som du ser her er den røde delen av hver stolpe prosentdelen mannlige regissører, og den blå delen er kvinnelige regissører.
1. Hovedkonkurransen har kun 3 filmer å by på fra kvinnelige regissører, av totalt 23 filmer. 4 av de 23 filmene er ikke en del av konkurransen, så vi havner dermed på 16% av konkurrerende filmer.
2. Berlinale Shorts klarer så vidt det er å dra seg over 20%-merket, med 7 av 34 kortfilmer.
3. Berlinale Special er hakket svakere, med sine 4 av 22 filmer.
4. Panorama og 5. Forum har henholdsvis 53 og 54 filmer på programmet, men begge har kun 11 filmer hver av kvinnelige regissører.
6. Generation er den som kommer best ut av denne gjennomgangen, med sine 36.1%, eller 26 av 72 filmer. Denne seksjonen inneholder både kortfilmer (18/38), spillefilmer (7/33) og TV-serie (1/1!).
7. Perspektives Deutches Kino er like bak med 35%. Denne seksjonen besto av 20 filmer totalt, hvorav 7 var laget av kvinnelige regissører.
8. Retrospective er den soleklare taperen: ingen kvinnelige regissører. Kanskje kan det ha noe med årets retrospektiv-tema, Technicolour, å gjøre? Det var en bekjent som først pekte på at dette temaet kunne ha noe å si for akkurat dette resultatet; Technicolour fokuserer på den tekniske siden av film, og man kan vel si helt generelt at teknikk er noe som menn tradisjonelt har vært mer opptatt av.
9. Berlinale Classics har kun fem filmer på programmet, og én av dem har kvinnelig regissør. Så denne havner samtidig like bak taperen Retrospective og foran flere av de andre seksjonene med sin femtedel av filmene.
10. NATIVe er en seksjon som fokuserer mye på historiefortelling og sosiale problemstillinger, noe som er relativt typiske temaer for kvinner å være opptatt av. Den er da også blant de med best resultat her, men allikevel er bare 6 av 18 filmer laget av kvinnelige regissører.
11. LOLA er betydelig dårligere, med kun 9 av 38 filmer.
Det kan også nevnes at av de 36 filmene som konkurrerer om Teddy-prisen, har kun 8 kvinnelig regissør.
Sjangre og temaer
Denne statistikken ser nærmere på hvilke temaer og sjangre de kvinnelige regissørene har valgt seg. Ingen filmer med kun mannlig regissør er med her:
Dette er ikke noen utfyllende oversikt over alle temaer og sjangre benyttet av årets kvinnelige regissører, men noen jeg har plukket ut enten fordi de ser ut til å være gjennomgående for flere, eller fordi de berører temaer som tradisjonelt har blitt oppfattet som “kvinnelige” temaer. At dokumentarfilmen troner øverst med sine 18% burde ikke være noen stor overraskelse, da vi også her hjemme ser et økende antall kvinnelige regissører som lager dokumentarfilm – som for eksempel den høyst aktuelle Drone, regissert av Tonje Hessen Schei. Dokumentarfilmen deler førsteplassen med urfolkrelatert film (de fleste, men ikke alle, fra NATIVe-programmet), som jeg har kommentert på i forrige avsnitt. Ikke overraskende kommer filmer om sosiale problemstillinger og seksualitet (inkludert selveste 50 Shades of Grey…), med 13% hver.
Representerte nasjonaliteter
Igjen ser jeg kun på de 85 kvinnelige regissørene. Siden jeg som tidligere nevnt ser på representasjon av kvinner også som et ledd i utvidet representasjon generelt, syntes jeg det var verdt det å se hvor disse utvalgte kvinnelige regissørene kommer fra.
Som vertsland er naturlig nok Tyskland svært godt representert blant regissørene, akkurat slik det er et godt utvalg av norske filmer på norske festivaler. De til sammen 9 filmene fra Sentral- og Sør-Amerika stammer fra NATIVe-programmet og en eller to andre filmer med lignende tematikk, men fra andre programmer. At det i senere år komme flere kvinnelige regissører fra Midtøsten og Asia er et sunnhetstegn, men denne tendensen ser ikke ut til å ha spredt seg til Afrika sør for Sahara. At ingen av filmene fra kvinnelige regissører kommer fra afrikanske land er kanskje ikke veldig overraskende, men like fullt trist.
Liten forandring
Nettsiden Women & Hollywood har i flere år dekket Berlinalen, med et spesielt blikk på kvinnelige regissører som er representert på festivalen. En av artiklene deres er fra 2013, og ut fra de tallene de nevner der ser det ut til at situasjonen var ganske så lik som i år – på tross av en egen paneldebatt med tittelen “You Cannot Be Serious – A Discussion on the Status of Women Directors”, og at festivaldirektør Dieter Kosslick uttalte at “kjønn” skulle være et sentralt tema på festivalen.
Det er med andre ord relativt stabile forhold når det gjelder kjønnsrepresentasjon på Berlinalen, som igjen en av verdens fremste representant for internasjonal filmkultur. Nå er for all del ikke de to årene som har gått siden den ovennevnte artikkelen ble skrevet, all verdens tid når det gjelder omveltninger av denne typen, for en så massiv bransje som det her er snakk om – så vi får bare krysse fingrene for at vi får være vitne til en sakte, men sikker utvikling i årene som kommer.
1 Kommentar