Velspilt og passe sårt familiedrama som ikke helt møter sitt potensiale.
Under åpningsfilmen i Folketeateret den første dagen på Filmfest Oslo er stemningen upåklagelig. Mange klemmer, klapp på skuldre, godord og blomster deles ut. Det er fint å være tilstede. Mere stemningsrapport fra denne kvelden har jeg skrevet her, nå vil jeg konsentrere meg om filmen.
Ikke det at jeg nødvendigvis klarte å konsentrere meg utelukkende om den filmen jeg så på mens jeg satt der. Jeg har tidligere lest Mannen som elsket Yngve, i tillegg til en annen bok av Tore Renberg med tittelen Matriarkat. Sistnevnte, som du kan lese mer om for eksempel her, klarte på sine knappe 200 sider å provosere meg tilstrekkelig til at alt annet som har Renbergs navn knyttet til seg klarer jeg kun å se gjennom samme, sinte briller.
Ikke at denne filmen heller gjør det vanskelig for meg. Også i Jarle Klepp-universet er damenes eneste funksjon å belyse egenskapene til guttene og mennene. Jarles mor, Sara, kunne vært en fantastisk interessant skikkelse i denne fortellingen – se bare på den scenen der hun har drukket seg full ‘for å vise han [faren til Jarle, Saras mann] hvilket helvete vi lever i”. I stedet forblir hennes hovedfunksjon kun å være en slags definisjon av familien, som jo også er ekstremt viktig for Jarles pappa i Kristoffer Joners skikkelse, å holde fast ved idéen om. Så lenge Sara er der, klarer de fortsatt å tenke at de er en familie, em enn en dysfunksjonell en. Med en gang hun er borte, er det eneste som er tilbake to tafatte karer som ikke vet hvor de skal gjøre av seg.
Allikevel får jeg ikke inntrykk av at Sara utgjør noen betydelig forskjell som ikke en hvilken som helst annen kvinneskikkelse (innenfor dette universet) kunne ha gjort. Hun får rett og slett ikke lov til å bli sin egen person; hun er enten forsmådd kone og hjelpesløs mor, eller totalt fraværende.
Av andre kvinnelige skikkelser i filmen er det knapt noen verd å nevne. Foruten damene i familien til Sara (som for øvrig virker som det kan beskrives nettopp som et matriarkat, men ikke et som klarer å stå opp mot én eneste forfyllet far) er det to jenter som Jarle er betatt av. Den ene vil ligge med ham, men har en annen kjæreste. Den andre blir Jarles kjæreste, og framstår som så intetsigende at jeg har problemer med å finne ord for å beskrive det. Hun er kun et symbol på oppvåkningen av Jarles pubertale hormondrifter. Kjæresten til Jarles kompis skal derimot ha kudos for at hun høylytt skjeller ut typen sin som har gått rundt og sagt at de har hatt massevis av sex, når det tydeligvis ikke er tilfelle.
Som i flere av filmene på Filmfest-programmet, er de unge skuespillerne sannsynligvis den største styrken til Kompani Orheim. Selv den intetsigende kjæresten til Jarle, som spilles av Eili Harboe, klarer å gjøre et godt inntrykk på tross av utfordringene i den mangelfulle karakteren hun spiller. Også Vebjørn Enger som Jarle Orheim og Glenn André Viste Bøe som den kommunistiske bestekompisen imponerer, og de gangen sistnevnte slår til med uttalelser som “det er er faen meg middelklassen i et nøtteskall” og lignende er noen av de jeg smilte mest av i hele filmen. Andreas Cappelen fortjener også å bli nevnt, han fyller rollen som Jarles onkel. Jeg er glad i Kristoffer Joner og syns han tidvis glimter til, men syns altså at filmen faller på at den ikke prøver å utvikle andre karakterer mer enn den gjør. Selv om utgangspunktet i bøkene er smalt, hadde filmatiseringen definitivt tjent på å jobbe mere med dette.
2 Kommentarer