Filmamasoner

Women In Horror Recognition Month

wihm

For en stund siden snublet jeg over en side på Facebook som het Women in Horror Recognition Month (WiHM), og ble nysgjerrig på hva dette egentlig var for noe. I forbindelse med skrekkfilmhøsten har jeg nå fått spørre ut prosjektets grunnlegger, Hannah Forman, om hva som ligger bak, og hva hun ønsker å oppnå.

For det første, Hannah – hva er egentlig WiHM?

Women in Horror Month er et initiativ for anerkjennelse for kvinner som jobber i alle forskjellige deler av skrekk-industrien: film, visuell kunst, skrivning, teater, og så videre. WiHM kunne ikke eksistert uten alle de som skaper filmfestivaler, podcaster, blogger, donerer blod, og andre kreative måter for å vise fram kvinners bidrag til de mørke kunstene. Organisasjonen hjelper til å arbeide fram og promotere forskjellige arrangementer. Det er utrolig spennende å følge med på hva som hvert eneste år blir skapt av folk og grupperinger (både online og i den virkelige verden) med en veldig DIY-attitude. Vårt mål som organisasjon er å assistere kvinnelige sjangerkunstnere når det gjelder eksponering, utdanning innen feltet, trykt materiale, artikler, intervjuer, og støtte over nettet.

Hvordan startet det hele, og hvordan fikk du idéen til dette prosjektet?

Idéen kom til meg mens jeg satt i sofaen og følte meg frustrert og utslitt etter et intervju jeg hadde gjort samme uke med CBC Radio. Det ble på mange måter dråpen som fikk begeret til å flyte over for meg og mitt sinne over hvordan skrekkindustrien (vel, underholdningsindustrien generelt) kontinuerlig ignorer kvinners bidrag. Kvinnelige skrekk-fans blir oppfattet og behandlet som noe unormalt. Jeg var opprørt over mangelen på synlighet, mangel på reelle muligheter, og de utbredte antagelsene og fordommene om kvinners forhold til skrekk – både som artister og forbrukere.

På dette tidspunktet hadde jeg allerede laget fanzinet Ax Wound: Gender & The Horror Genre i noen år, og det føltes bare som en naturlig utvikling å ta det videre. Som det blir sagt: hvis du er misfornøyd med hvordan noe fungerer i verden, så må du gjøre noe, du kan ikke bare klage. Du trenger ikke starte en revolusjon, bare ha en samtale med noen! Det er et stort steg å snakke med et annet menneske om hva du er misfornøyd med. Og akkurat nå fins det så mange fantastiske muligheter, med utallige plattformer for innovativ, sosial forandring. Vær kreativ. Ikke vær redd. Hvis du er lei av å bli marginalisert, kan jeg garantere deg at du ikke er alene om det, og du trenger ikke være frustrert helt for deg selv. Nøkkelen til disse utfordringene er samhold, og å støtte hverandre, hjelpe hverandre å nå ut til folk. Dropp egoet ditt, og fokuser på saken med all din entusiasme og besluttsomhet. Gjør du det, blir resultatet at andre vil ha lyst til bli med på ditt lag.

axwoundtitle_01

Hva er dine tanker om Final Girl-konseptet?

Carol Clovers bok “Men, Women and Chainsaws” var sentral i utviklingen av film- og kjønnsteori som en egen disiplin. Clovers observasjoner inspirerte akademikere og filmnerder, og førte til slutt til at sjangeren ble mer selvbevisst (og mer mainstream) med filmer som Scream , The Rise of Leslie Vernon (2006), The Cabin in the Woods, og så videre. Så i og for seg er konseptet og boka noe jeg har dyp respekt for, og det må bli respektert som et viktig og seriøst bidrag til filmteori. Jeg har til og med en tatovering med teksten “Final Grrrl” fordi for meg representerer konseptet det å overkomme uheldige odds, og å overleve. Betyr det at jeg syns at Clovers bok var en perfekt tolkning av slasher-sjangeren, uten plass for videre forbedring? Selvfølgelig ikke. Boka er veldig freudiansk, og hun sier eksplisitt i innledningen at boka ble skrevet med den mannlige tilskueren som utgangspunkt. Jeg skulle gjerne sett henne skrive en oppdatert versjon hvor hun vurderte den selvbevisstheten som nå eksisterer i sjangeren, så vel som forandringene i hva en Final Girl kan være i dag.

Jeg forstår vel ikke helt hvordan konseptet Final Girl kan være noe man liker eller misliker; det er en observasjon som hadde enorm innflytelse på hvordan vi ser på og studerer skrekkfilmer. De som sier at de ikke liker konseptet har sannsynligvis bare antatt at en Final Girl ikke kan utvikles, eller de klarer ikke se det for hva det er. Hun har gått fra jomfru til dophue, men hun forblir “final”. Igjen, det er flere interessante ting her som man fortsatt kan utforske videre. Jeg ser på Final Girl-konseptet som en innfallsvinkel til et enormt felt, med mye å bygge videre på.

Har du noen favoritt blant de mange Final Girls?

Nancy fra A Nightmare on Elm Street. Alltid.

Nancy Thompson 06

Nancy

Det fins kritikere av skrekk- og slasher-filmer som mener at sjangeren har en iboende misogynistisk natur. Hva vil du si til dem?

Det kommer an på om vi snakker om skrekkfilmindustrien eller selve filmkarakterene. Sjangeren er ikke noe mer misogynistisk eller kvinnefiendtlig enn noen annen sjanger. Trenger jeg si mer enn “romantiske komedier”…?

Jeg tror at skrekkfilm byr på en mulighet til å utforske sosiale utfordringer på en måte som ingen annen sjanger kan. Når det gjelder Hollywood: det ser ut til å eksistere et rykte om at en person med vagina bak et kamera vil framkalle apokalypsen. Jeg tror på at vi kan bevise at de tar feil – og det beveger seg framover, men det fortsatt en lang vei igjen å gå.

Tror du det er en forskjell i hvordan kvinner generelt og menn generelt ser på og forholder seg til skrekkfilmer?

Ja, i den forstand at mennesker ser ting på forskjellige måter ut fra sin subjektive opplevelse, som blir påvirket av kjønn, seksualitet, kultur, sosio-økonomisk status, og livserfaringer ellers. Mine observasjoner tilsier at den største ubalansen i hvordan kjønnene forholder seg til skrekkfilm ligger i bruken av grafiske voldtektsscener. Dette er noe man kan gå ut fra at kvinner vil ha en annerledes reaksjon på, med tanke på de syke statistikkene som gjelder vold mot kvinner. Dette er selvfølgelig en veldig overfladisk og generell respons.

Ellers er det spennende med skrekkfilmer laget av kvinnelige filmskapere, fordi de kan by på et friskt perspektiv på skrekk som menn kanskje ikke ville ha tenkt på å utforske like mye, fordi det ikke er en del av deres daglige virkelighet på samme måte.

Hvem er din favoritt blant kvinner i skrekkverdenen?

Det blir umulig for meg å gi et konkret svar på – jeg klarer ikke engang velge en favorittfilm eller favorittbok. En av tingene jeg elsker med å drive WiHM er at jeg treffer så mange utrolige damer som jobber i et så vidt, kreativt spekter. De har alle noe unikt å bidra med som former hele miljøet. Så jeg kan ikke nevne én person, men en type kvinne: hun som ikke er redd for å la sin stemme høres, være kreativ, og som ikke bygger sin egen selvfølelse på bekostning av andre kvinner. Man må evne å se suksessen til andre kvinner som et steg i riktig retning, i stedet for en trussel mot seg selv og sin karriere. På stående fot kan jeg nevne eksempler på denne typen person, som Jen & Sylvia Soska, Jovanka Vuckovic, Karen Lam, Jennifer Lynch – og mange, mange fler.

Til slutt: hvis du kan anbefale 3 skrekkfilmer til Filmamasoners lesere, hvilke vil det være, og hvorfor?

Det er veldig vanskelig å velge bare tre! I det siste har jeg anbefalt mange venner å sjekke ut The Bay (2012). Det er et av de beste eksemplene jeg vet om på en found footage-film som fungerer godt og er av høy kvalitet. Jeg tror jeg har sett den fem ganger på Netflix.

American Mary

American Mary

American Mary (2012) er en annen som er verdt å nevne, den er skrevet og regissert av Jen og Sylvia Soska. Det er en nydelig, mørk film. Og så Carnival of Souls (1962) – hvis du ikke har sett den må du stoppe med det du holder på med akkurat nå og se den! Det ville også vært en god Halloween-film, den er utrolig creepy.

Hvis du har lyst å se kortfilmer, langfilmer og trailere for filmer som er skrevet og/eller produsert av kvinner, så jobber jeg med en samling av denslags på tumblr. Det fins vanvittig mye der ute, så det blir lagt til nye ting på oversikten hele tiden.

—-

Husk også å like WiHM på facebook – og sjekk ut hjemmesiden deres!

Liker du denne artikkelen? Del den da vel!

Om Skribenten

Helene Aalborg er utdannet filmkurator. Hun er styreleder i Norsk Filmklubbforbund og grunnlegger og leder i Feministisk Filmklubb. Helene er frilans filmskribent, med spesialfeltene skrekkfilm, feministisk analyse og filmfestivaler.

Legg igjen en kommentar