Filmamasoner

Lave forventninger til kvinnefilm

Sandra Bullock i Gravity

To navngitte kvinner. Som snakker med hverandre. Om noe annet enn menn. Dette er de tre kriteriene en film må oppfylle for å bestå den såkalte Bechdel-testen, en test som måler kjønnsbalansen på film og som ble introdusert av Alison Bechdel i 1985. Testen måler ikke antall kvinnelige roller i en film, men den synliggjør og belyser hvordan kvinner representeres på det store lerretet. Overraskende få filmer består testen og det betyr at mange filmskapere ikke ser behovet for å gi filmens kvinner et navn eller noe interessant å snakke om. Hadde Bechdel-testen hatt et fjerde krav om at kvinnene skulle snakke sammen i over ett minutt hadde enda færre filmer bestått. Hvorfor stiller vi ikke større krav til kvinners representasjon på film?

Kjønnsubalanse foran og bak kamera
Kjent fra filmer som Thelma & Louise, En klasse for seg, og tv-serien Commander in Chief, opprettet skuespilleren Geena Davis The Geena Davis Institute on Gender in Media i 2007– et institutt som fokuserer på kvinner og jenter i media. Her ble en studie av de ti største markedene for film i verden offentliggjort høsten 2014. Studien som var et samarbeid med FN-organisasjonen UN Women og The Rockefeller Foundation, gav oss en oppdatert realitetsorientering.
Rapporten fra instituttet viser at av totalt 5799 navngitte karakterer var 30,9 prosent kvinner. Bare 23,3 prosent av filmene hadde kvinner i hovedrollen eller biroller, syv prosent av filmene hadde en kvinnelig regissør og knappe 20 prosent hadde en kvinnelig manusforfatter. Samtidig viser rapporten at hvis filmen har en kvinnelig regissør er det 6,8 prosent flere kvinner med i filmen. Med en kvinnelig manusforfatter øker det til 7,5 prosent flere kvinner per film.
geena-davis
Denne våren offentliggjorde også European Women’s Audiovisual Network (EWAN) en studie som viser at bare en av fem europeiske filmer er regissert av kvinner. I syv år har EWAN undersøkt filmbransjen i Sverige, Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Italia, Østerrike og Kroatia og rapporten viser at selv om det er 44 prosent kvinner som utdanner seg innen film er det bare 20 prosent av dem som har regi på de europeiske filmene. Rapporten kommer også fram til at 84 prosent av finansieringressursene går til filmer med mannlig regissør fordi investorer mener det er tilknyttet stor risiko i filmer regissert av kvinner. Vender vi blikket hjemover ser vi at det er 30 norske spillefilmer som har planlagt premiere i år. Av disse filmene er seks regissert av kvinner og ti av filmene har en kvinnelig manusforfatter.

Tallene viser at kvinner fremdeles ikke spiller en viktig rolle på film – verken foran eller bak kamera. Hvorfor er det fortsatt er mer spennende å fortelle fra et mannlig ståsted? Og hvor mange spennende, underholdende og engasjerende fortellinger går vi glipp av når kvinners historier ikke blir fortalt?

Lave forventninger?
Mange vil nok mene at det er unødvendig å fortsette debatten om kvinners representasjon på film, men så lenge kjønnsubalansen dominerer i spillefilmen kan vi ikke bare skyve problemet under teppet. Film både gjenspeiler og former våre forestillinger om hvordan ting er, kan eller bør være. At menn er overrepresentert i spillefilmen kan derfor ha negative ringvirkninger på hvordan vi ser og tenker på kvinner og menn i samfunnet. Når vi som kinopublikum nesten bare får se menn i de store rollene som fører interessante samtaler, gjør morsomme eller viktige ting og som løser de store utfordringene, så påvirker dette – bevisst eller ubevisst – våre holdninger til at mannens handlinger er viktig og angår oss alle. Det mannlige blir ensbetydende med menneskelig, mens det kvinnen representerer forblir «kvinnelig» og dermed ikke interessant for alle. Tanken om at kvinnen defineres i forhold til mannen ble introdusert av Simone de Beauvoir i “Det annet kjønn” (1949).

lauradernPåstanden om at mannen er ensbetydende med det allmenne kan og blir diskutert, men vi kan ikke se bort ifra at det påvirker vår holdning til kjønnsroller i hverdagen når det normale er å se menn som handler, og kvinner som handler på grunn av mannen. Dette er også en holdning som går igjen når publikum skal velge hvilken film de skal se fordi vi stort sett velger filmer som handler om temaer og karakterer en selv kan identifisere seg med. Hvis en film har en kvinnelig regissør og/ eller en kvinnelig hovedrolle blir den ikke sett på som like relevant for mennene. Ifølge filmviter Anne Gjelsvik er en film laget av en mannlig regissør med en mann i hovedrollen attraktiv for både kvinner og menn. Hvis en film har en kvinnelig regissør og/eller en kvinne i hovedrollen reduseres den gjerne til nisjebegrepet «kvinnefilm» og dermed forsvinner halvparten av besøkerne allerede ved billettluken.

Negativ forbildefunksjon
Vi kommer ikke unna at film er et populærkulturelt underholdningsmedium med en stor påvirkningskraft. Selv den mest plumpe komedien, tanketomme actionfilmen eller realistiske drama kan påvirke vår oppfatning av hvordan vi tror kvinner kan, er eller bør være. På film ser vi ofte at kvinnen er seksualisert, lettkledd og at hun reduseres til en kjæreste, assistent eller et objekt som er avhengig av mannens hjelp. Det sier seg da selv at hennes handlingsrom er svært begrenset når hennes viktigste oppgave er å fylle en rolle i et annet menneskets liv. Når vi ser en kvinne uten egen identitet, uten noe viktig å si og uten noen særlig mulighet til å påvirke handlingen, forblir budskapet hennes kraftløst og passivt. Denne negative forbildefunksjonen kan derimot snus til noe positivt hvis filmene viser selvstendige kvinner som ikke bare er påkledd, men som har handlingsrom, som er sterke, modige, kunnskapsrike og som innehar viktige og relevante funksjoner i samfunnet. Blir det vanlig å se en kvinne som sjef på film, er dette også noe som smitter over på livet utenfor kinosalen. Denne type kvinneportretter vil kunne bidra til å endre måten vi betrakter kvinner på: hun er først og fremst et individ, ikke et objekt. Når det nesten bare er menn som lager film går vi dermed glipp av et mangfold av historier og karakterer som ikke bare er relevante for kvinner, men som også er interessante for menn.

Heldigvis ser vi også endringer her. Selv om den store, kommersielle filmbransjen henger betydelig etter, skjer det mye spennende både blant de uavhengige filmskaperne, men også i tv-serieverden som de siste årene har klart å lage serier med kvinner i hovedrollen som fenger både kvinner og menn. Eksempler på dette er Netflix-serien Orange is the New Black som skildrer livet i et kvinnefengsel, og her hjemme er både Unge lovende og Skam enestående eksempler på at serier med kvinnelige regissører, manusforfattere og hovedrolleinnhavere fenger publikum uavhengig av kjønn. Disse tv-seriene er derfor ikke bareSKam viktige fordi de gir gjenkjennbare skildringer av hvordan det er å være skoleelev eller å prøve og etablere seg i voksenlivet, men fordi de tar opp disse temaene fra et kvinnelig synspunkt uten at de stemples som «kvinne- eller jenteserier».

Den maskuline kvinnen
Selv om det fortsatt er et stykke igjen å gå før vi kan snakke om kjønnsbalanse på film, har vi i de senere årene sett at det kvinnelige rollegalleriet heldigvis utvider seg. Vi har for eksempel sett Noomi Rapace som hackeren Lisbeth Salander i Millenium-trilogien, Sandra Bullock som astronauten Dr Ryan Stone i Gravity, Laura Dern som Dr. Ellie Sattler i Jurassic Park, Uma Thurman og Daryl Hannah har levert noen av de kuleste slåss-scenene i Kill Bill-filmene og de siste årene har Jennifer Lawrence gjort kjempesuksess som heltinnen Katniss Everdeen i The Hunger Games-filmene. Vi har også fått filmer som skildrer unge jenters tilværelse, kvinneliv og venninnegjenger som har viktigere ting å snakke om enn menn, klær og barn. En av dem er den franske filmen Girlhood regissert av Céline Sciamma som er en oppvekstskildring med tenåringsjenter i fokus. Et annet eksempel er komedien Bridesmaids (2011, Paul Feig) som var mer rampete enn romantisk og som latterliggjorde glansbildet som tegnes av kvinner på film, for ikke å snakke om Carol (2015, Todd Haynes) som nydelig skildrer kjærligheten mellom to kvinner.

Dette er et enormt steg i riktig retning, men vi har fortsatt en ganske lang vei å gå før den kommersielle filmbransjen henger med resten av samfunnet. I forsøket på å skape en «sterk kvinne» på film, går mange filmskapere gjentatte ganger i den fella at de gjør kvinnen mer maskulin. De sier dermed at å være kvinne ikke er bra nok og hun fratas dermed muligheten til å representere «vanlig» kvinne som publikum flest kan kjenne igjen og identifisere seg med. I virkeligheten er det ikke slik at kvinner som har en viktig posisjon må avstå fra et kjærlighetsliv, en familie eller venner, så hvorfor gjør må hun fortsatt gjøre det på film?

Behovet for mer kjønnsbalanse på film betyr ikke at vi trenger å se flere overkvinner på lerretet. Det vi trenger er å skape rom for at kvinner på film kan handle som et menneske og ikke innta en kjønnsrolle vi helst skulle ha sett at det ble avskaffet i går.

Liker du denne artikkelen? Del den da vel!

Om Skribenten

Tonje Finvold Lacher har studert medier og kommunikasjon, Gender Studies og folkloristikk. Hun jobber i dag som kommunikasjonsrådgiver og sitter i styret på radiOrakel. Tonje ser det meste som finnes av film, men kan styre sin begeistring for musikaler.

Legg igjen en kommentar