Filmamasoner

Ha lave forventinger til de forventningsfulle

What to expect when you’re expecting er filmen som skal gi deg alle svar på hva du kan komme til å lure på i svangerskapet. Alle svar. Tygg litt på den. Får den det til? Nei, er du gal, den gaper over alt for mye. Og dessuten blir det ikke kvalitetsfilm av slikt. What to expect when you’re expecting er en av de mest populære selvhjelpsbøkene for gravide, forfattet av Heidi Murkoff. Boken først ble utgitt i 1984, og har senere blitt utgitt i flere versjoner. I 2012 kom spillefilmen basert på bestselgeren.
Resultatet er en film som følger fem par som blir gravide omtrent på samme tid. De er i større eller mindre grad knyttet sammen i en eller annen form for nær eller fjern relasjon. Vi får glimt fra karakterene i forskjellige deler av graviditeten; når de blir gravide, når de oppdager at de er gravide, ved første ultralyd og så videre. Gjennom disse glimtene får vi innsyn i forskjellige måter å møte situasjonen på.

Forskjellige kvinnefigurer
I filmen møter man den babyglade Wendy (spilt av Elizabeth Banks) som opplever at det å være gravid ikke svarer til forventningene. Den karikerte rollen Skyler (Brooklyn Decker) strutter gjennom sin tvilling-graviditet helt uproblematisk, og føder til slutt ved å nyse. Karrierekvinnen Jules (spilt av Cameron Diaz) kjører på for fullt og nekter å la seg bremse mens magen vokser. Vi møter også Rosie (Anna Kendrick) som blir gravid ved en one night stand og må bli kjent med barnefaren, og til slutt blir vi også presentert for reisen til Holly (Jennifer Lopez) der vi følger henne og partneren fra de blir godtatt som adoptivforeldre, og frem til de henter barnet de skal adoptere.

Filmen er regissert av Kirk Jones som er et mindre navn med varierte prosjekt bak seg. Manuset er skrevet av Shauna Cross og Heather Hach – to manusforfattere uten den lengste karrieren bak seg, men med noen interessante prosjekter på merittlisten likevel: Cross er kvinnen bak novellen og filmadapsjonen til Whip It (2009) – den filmen om roller derby, med Ellen Page i hovedrollen og Drew Barrymore i regissørstolen. Hach på sin side har blant annet vært med på å skrive en prisvinnende musikal til Broadway basert på filmen Legally Blonde (2001).

Krympede hjerner
Jeg hørte en gang at hjernen krymper når man er gravid. Jeg vet ikke om det stemmer, men det føltes sånn da jeg så denne filmen for første gang under min egen graviditet for litt over ett år siden. Jeg klarte overhodet ikke å få med meg hva filmen handlet om. Når jeg nå fikk et gjensyn med filmen, kan jeg berolige meg selv med at det er ikke er meg det var noe galt med, men filmen. Det er ikke mangelvare på problemstillinger og spørsmål i et svangerskap, og når filmen forsøker å ta tak i alle, blir det tynne historier, endimensjonale karakterer, snarveier og lite troverdige handlinger. Alt sauses også sammen til lykkelige konklusjoner, til tross for forskjellige former for motgang.

Kvinnene i filmen er overraskende like til å skulle være så forskjellige. Alle driver egne småbedrifter og har menn som støtter dem til sin egen selvutslettelses rand. Siden filmen gaper over mye, prøver den selvfølgelig også å favne om pappa-perspektivet. Dette blir håndtert i en trillegruppe hvor en gjeng fedre, ledet av Vic (Chris Rock), lirker av seg pappavisdom til en av de kommende fedrene, Alex (Roderigo Santoro). Han er forøvrig den eneste mannen som får lov til å ha noen særlig egen historie. Han spiller partneren til Holly, som blir emosjonelt og nydelig portrettert av Jennifer Lopez. Troverdige Wendy (Elizabeth Bank), får sine illusjoner om svangerskaps-gløden knust, og utbryter på et tidspunkt «pregnancy sucks, making a human being is really hard». Av de mange skuespillerne som er involvert, er det få som utmerker seg negativt. Chris Rock er forutsigbar som Chris Rock, mens Cameron Diaz overspiller, og føder som om sitt eneste referansepunkt for fødsel er dårlige spillefilmer.

Angstfremkallende
Intensjonen til filmen er å vise variasjon i hvordan svangerskap oppleves – både fysisk og med relasjonene rundt seg. Intensjonen har åpenbart fått såpass stor plass i filmen, at det filmatiske blir satt til siden. Svakheten blir da også at ingen av historiene får den respekten de hadde fortjent. Det tydeligste eksemplet er hvordan filmen på en overflatisk måte forteller om spontanaborten til det ene paret. Ettersom filmens målgruppe er vordende foreldre, burde spontanaborten bli håndtert mer i dybden, slik at gravide publikummere ikke sitter tilbake med mer angst og flere spørsmål etter å ha sett filmen.

Filmen har for mange karakterer og relasjoner å bygge opp. Og dette resulterer i flere plutselige karakterendringer man man ikke helt klarer å følge med på. Karakterene bare plutselig er der, og plutselig er de helt anderledes. Filmer med flere historielinjer har vært populært en stund, og jeg mener det er på tide å legge dette fra seg. Denne filmen er et godt eksempel på hvorfor. Hvordan ble kvantitet viktigere enn kvalitet, og hva skjedde med å fortelle en historie om gangen, og fortelle den godt?

Ubalansert
Filmen må få litt kudos for å forsøke å ta tak i mange måter å oppleve et svangerskap på. Det er ikke rart de har mistet veien i forsøket på å forholde seg til så mange problemstillinger som mulig, for mens jeg sitter og ser filmen savner jeg svar på enda flere problemstillinger som mangler. Filmen mister balansen mellom det som skal være informativt og det som skal være underholdende. Til syvende og sist er det ikke en spesielt bra film… men jeg er glad den ble laget.

Liker du denne artikkelen? Del den da vel!

Om Skribenten

Maja Enes bor i rekkehus i Oslo sammen med samboer, baby og en katt. Hun jobber som frilanser og er vant til å ha mange baller i lufta. Når kvelden kommer er det filmtitting som står høyt på listen.

Legg igjen en kommentar