Filmamasoner

Oppfordring til Filmfest Oslo

Hvor er jentenes plass på Filmfest?

Jeg virkelig storkoste meg på den aller første utgaven av Filmfest Oslo, og gleder meg allerede til neste års festival! Som med enhver debut fins det imidlertid selvfølgelig rom for forbedring.

Det aspektet av forbedringspotensialet som jeg vil fokusere på her er, ikke overraskende, innen et kjønnsperspektiv. Jeg fant det vanskelig, i løpet av den ellers superfine festivalen, ikke å legge merke til det jeg oppdattet som en ganske skjev kjønnsbalanse. Og da snakker jeg ikke bare om filmene på festivalprogrammet (om flere av dem har jeg uansett sagt hva jeg mener i festivalfilmanmeldelsene). Med tanke på hvor mye direkte interaksjon det var mellom festivalstaben (med gjester) og publikum, og da særlig under festpremierer og andre visninger i Folketeateret, fant jeg det rimelig påfallende hvor ubalansert kjønnsfordelingen var i akkurat disse tilfellene.

Det var for all del noen få damer som var med på scenen i kraft av sin posisjon i staben til en viss film eller lignende. Allikevel var de fleste damene man så på eller ved scenen, kun til stede for å komme inn fra sidelinjen med en blomst eller andre bidrag i samme kategori og med samme grad av synlighet. Det var veldig koselig og stas å være tilskuer til de mange skulderklappene og klemmene som fant sted foran lerretet, like før eller etter visninger som Kompani Orheim, Hugo Cabret eller Iron Sky. Det var genuint fint å være vitne til. Samtidig klarte jeg ikke å bli kvitt følelsen av at Filmfest Oslo risikerer å fremmedgjøre store deler av så vel publikum som potensielt fremtidige samarbeidspartnere ved sin mangelfulle (eller selektive?) representasjon av engasjerte mennesker i rampelyset.

Jeg mener selvfølgelig ikke å si at jenter ikke kan identifisere seg med gutter, men like lite er det omvendt. Det er heller ikke sånn lenger at en jevn kjønnsfordeling er noe spesielt progressivt; det er nødvendig for å oppnå noen form for respekt hos mange. Videre er det rett og slett påkrevd i store deler av det norske offentlige og næringslivet, og jeg syns ikke at festivaler bør være noe unntak her. Jeg vet hvor mange flinke, bra damer som har jobbet i veldig sentrale roller for Filmfest Oslo nå i deres første år. Mitt ønske er allikevel at de kan være litt mer synlige. Så i stedet for at de kun skal merkes som overbringere av blomster, eller som stemmen fra bakerst i lokalet som sier at “Støfring, du må snakke høyere”, at de også selv kan snakke litt høyere. At de blir oppfordret til det, og at de blir respektert for det når de gjør det.

Kjære Filmfest Oslo: jeg har troa på dere. Men vær så snill, ikke gjør dere til støttespillere for han fulle mannen jeg traff på i festivalteltet, som på det aller sterkeste oppfordret meg og venninnene mine til å gi visittkortene (!) våre til noen andre menn der som han mente var så innmari up and coming, og dermed nyttige kontakter for oss jenter. Vis heller at jenter kan være up and coming helt på egne bein. Og tenk litt på de fjortisjentene som satt bak meg på Into the White-visningen og hvinte og fniste hver eneste gang Rupert Grint viste seg på skjermen, og sa “ååå staaakar” hver gang noen fikk litt motgang – ikke la dem tro at det er den eneste funksjonen de kan ha på filmfestivalen deres.

Så, for å oppsummere: min oppfordring til Filmfest Oslo sine kvinnelige medarbeidere er å stikke hodet fram, på lik linje med gutta som har kjørt på og laget en flott festival med enormt potensiale. Og til de mannlige lederne i festivalen: innse verdien av å gjøre synlig flere enn de som representerer akkurat det samme som dere selv.

Bilde: https://www.facebook.com/FilmfestOslo

Liker du denne artikkelen? Del den da vel!

Om Skribenten

Helene Aalborg er utdannet filmkurator. Hun er styreleder i Norsk Filmklubbforbund og grunnlegger og leder i Feministisk Filmklubb. Helene er frilans filmskribent, med spesialfeltene skrekkfilm, feministisk analyse og filmfestivaler.

Legg igjen en kommentar