Filmamasoner

Fortellingen om prinsesse Kaguya

Ingvild Abildgaard Jansen 16/10/2014 Nye Filmer No Comments on Fortellingen om prinsesse Kaguya

En måneprinsesse dukker opp i Japan i det tiende århundret og må tilpasse seg menneskenes restriktive kvinnesyn mens hun prøver å kjempe imot objektifisering.

Kaguyahime no Monogatari (på norsk: Fortellingen om prinsesse Kaguya, 2013) er basert på et japansk folkeeventyr fra det tiende århundre. Det opprinnelige eventyret het vanligvis Taketori Monogatari (Fortellingen om bambussankeren), men ble av og til referert til som Kaguyahime.

Det opprinnelige eventyret minner litt om Tommelise. Det handler om et gammelt barnløst ektepar som bor på landsbygda. Mannen jobber som bambuskutter, og en dag han er ute i bambusskogen, finner han et vakkert pikebarn på størrelse med en tommel inne i en bambusstamme. Han tar henne med seg hjem slik at han og konen kan oppdra henne, og de kaller henne Kaguyahime («Den skinnende nattens prinsesse»). Kaguyahime vokser raskt til menneskestørrelse. Senere finner bambuskutteren masse gull inne i en annen bambusstamme. Den lille familien blir så rik at de flytter fra landet til byen, og etter hvert som Kaguya vokser opp, spres det rykter om hennes blendende skjønnhet. Snart har hun en hel masse rike overklassemenn etter seg, som forsøker å gifte seg med henne ved å overøse henne med gaver. Problemet er ikke bare at Kaguya slett ikke er interessert i disse beilerne, men at hun bokstavelig talt kommer fra månen.

kaguya2

Regissør Isao Takahata (Ildfluenes grav, Mine naboer Yamadas) har forklart at i eventyret får vi vite fint lite om motivasjonen bak Kaguyas handlinger, men at dette kommer frem i filmen. Prinsesse både  hovedperson og hovedfokus. Filmen handler om Kaguyas tanker og følelser rundt det hun opplever i eventyret, og hvordan ting blir oppfattet gjennom hennes øyne. Man har blant annet utbrodert Kaguyas liv før hun måtte flytte til storbyen. Hun er lykkelig på landsbygden og har masse venner og en gutt hun liker, men faren bestemmer seg til slutt for at hun er for fin til å forbli i arbeiderklassen. Hun skal få det beste penger kan kjøpe, og skal bli en prinsesse ikke bare i navn, men også i økonomisk og kulturell forstand. Kaguya selv har overhodet ikke lyst å flytte. Når hun først ankommer det nye huset, blir hun overveldet av rikdommen og den materielle skjønnheten, men gleden er kortvarig.

Bechdel-testen og et feministisk animasjonsstudio

Adoptivmoren hennes støtter henne som best hun kan, lager en hage i bakgården i det nye, overdådige huset, og lar henne tilbringe tid i vanlige klær i en vanlig del av huset, slik at Kaguya skal føle seg så hjemme som mulig. Jeg leser hagen, kjøkkenet og husarbeidet som adoptivmorens stille protest mot hennes mann, som føler at han vet hva som er best for Kaguya, til tross for at Kaguya tydeligvis ikke er lykkelig. Problemet er at dette kun er en blek kopi av deres virkelige hjem. Jeg lurer på hva som hadde skjedd hvis adoptivmorens protest hadde vært mer direkte og muntlig. Kanskje hun ikke orker å si noe siden mannen hennes handler ut fra gode intensjoner.

Hoffdamen Sagami, som skal lære Kaguya å bli en «ekte dame», er ikke så kald eller streng som slike roller vanligvis ville ha blitt tolket. Hun gjør sitt beste, kjefter ikke noe særlig, og selv om Sagami gir opp til slutt, innrømmer hun Kaguyas naturlige talent for ting som å spille på strengeinstrumentet koto.

kaguya5

Kaguyas personlige assistent, Menowarawa, er en juvel med sitt evige kattesmil. Jeg ble glad bare av å se henne dukke opp i en scene. Hun er en av de få i filmen som virker fornøyd med den de er og hva de driver med. Hun er liten, rund og morsom. Hun er opptatt av stil og etikette, men virker egentlig enda mer opptatt av å ha det gøy. Det er hun som ofte holder Kaguya med selskap, leker med henne og (i likhet med Kaguyas adoptivmor) viser tegn til at hun har forståelse for hvor sjeldent Kaguya kan forlate huset.

Det japanske animasjonsstudioet Ghibli, hvis filmer i hovedsak har kvinnelige hovedpersoner, er kjent for å ha en pro-feministisk holdning. Ghibli skuffer heller ikke på det området her. De mange samtalene Kaguya har med Sagami, Menowarawa, og særlig adoptivmoren, gjør at filmen skiller seg ut blant de fleste andre filmer generelt sett, og sørger for at den består Bechdel-testen med glans. Det er også et pluss at det finnes kvinner av alle aldre og kroppsfasonger. Alle rollefigurer og stemmeskuespillerne er japanske. Filmen handler heller ikke bare om Kaguyas svært begrensede rolle som kvinne, men også om klassereise og klasseskiller.

Fra jenteliv til kvinneliv

Kaguyas liv har allerede forandret seg stort siden hun måtte forlate hjemmet og vennene sine, men den mest dramatiske forandringen skjer når hun får mensen og går fra å være jente til kvinne. Den kanskje aller sterkeste scenen i hele filmen er når det går hardt opp for henne at hun nå er en ting, et objekt. Hun må sitte bak en gardin, får ikke selv delta på festen som feirer hennes nyvunne «voksenliv», og må høre på voksne menn snakke om henne som om hun er en eksotisk skatt, noe å oppnå, og ikke en person med egne tanker og følelser. Kostbare ting og skatter er tilbakevendende metaforer, og Kaguya blir stylet og stivpyntet som en dukke.

Kaguya fantaserer om å rive av seg de mange, mange lagene med kimonostoff som tynger henne ned, løpe rett gjennom alle dører som en dampveivals og sprinte ut av byen og ut på landet. I japanske hoff hadde de høybårne damene gjerne på seg tolv lag med kimonoer, som til sammen kunne veie så mye som opptil tjue kilo. Det er også verdt å merke at når Kaguya blir rasende her, så blir øyenbrynene hennes (som både Sagami og Menowarawa har overtalt henne flere ganger til å fjerne for å bli mer «dameaktig») plutselig større og mer buskete enn de er på noe annet tidspunkt.

kaguya6

Kaguyas senere reaksjon da selv keiseren sniker seg inn på rommet hennes og prøver seg på henne, er nesten like sterk, men på en stillere og kaldere måte. Mange jenter og kvinner kan sikkert kjenne seg igjen i sinnet og ubehaget genuin objektifisering eller uønsket oppmerksomhet fører med seg. Når beilerne hennes sammenligner henne med fantastiske skatter som ikke eksisterer i virkeligheten men kun i litteraturen, utfordrer hun dem til å skaffe henne disse umulige gavene hvis de vil gifte seg med henne. Isao Takahata har forklart at dette er en måte for Kaguya å gjøre opprør mot objektifiseringen hun opplever: Hvis de virkelig kun tenker på henne som disse tingene, så får de skaffe henne det de mener hun er verdt.

Eventyrlig musikk

Musikken er komponert av Joe Hisashi, som har laget musikken til stort sett alle filmene til Hayao Miyazaki (Min nabo Totoro, Chihiro og heksene, Vinder stiger). Jeg hadde rukket å bli litt lei av Joe Hisashi, på en Tim Burton/Danny Elfman-måte, men lydsporet til Kaguyahime er nydelig. Det er bare av og til at de vanlige Hisashi-faktene dukker opp. Dette er første gang Hisashi har komponert for Isao Takahata, så det kan hende at det er dette nye samarbeidet som har påvirket Hisashi.

Vellykket adaptasjon

Jeg liker Hayao Miyazaki, men når det gjelder regissører fra studio Ghibli, er jeg svakest for Isao Takahata. Kaguyahime er Takahatas første film på fjorten år, og jeg hadde ventet lenge. Dette er en av svært få filmer jeg har sett i mitt liv hvor jeg hadde enorme forventninger— og den ikke bare innfridde disse forventningene, men fullstendig overgikk dem. Det skjer jo nesten aldri. Kaguyahime er hypnotiserende vakkert animert, og dette med en forfriskende annerledes animasjonsstil enn den sedvanlige Ghibli-stilen, blant annet siden mesteparten av Ghiblis faste stab var opptatt med å skape Miyazakis Vinden stiger (2013). Takahata vet fremdeles hvordan man formidler sterke følelser gjennom animerte figurer på en overbevisende måte.

Dessuten er dette er en film som tar seg god tid. Da den var over, satt jeg ikke igjen med følelsen av at det manglet noe. Det er heller ingenting som føles overflødig, til tross for at man har forvandlet et relativt kort eventyr til en film på over to timer. Her har man har skjønt nøyaktig hva som var interessant å utforske dypere, noe som ofte ikke er tilfelle i slike adaptasjoner. Jeg fikk med meg KaguyahimeBergen Internasjonale Filmfestival i september, og gleder meg stort til den kommer på kino i november så jeg kan få sett den igjen. Den melankolske sangen Kaguya gjentar gjennom filmen hjemsøker meg fremdeles.

Denne uken vises Fortellingen om prinsesse Kaguya på filmfestivalen Film fra sør  2014 i Oslo.

De neste to visningene er:

Fredag 17. oktober, kl. 15:30 i Sal 2 på Victoria Kino.
Søndag 19. oktober, kl. 20:30 i Sal 2 på Victoria Kino.

Film fra sør viser også dokumentaren The Kingdom of Dreams and Madness (2013), som omhandler animasjonsstudioet Ghibli. Både Miyazaki og Takahata bidrar til filmen.

Liker du denne artikkelen? Del den da vel!

Om Skribenten

Ingvilds spesialfelt er animasjon – både animerte filmer og tv-serier. Andre interesseområder er dokumentar, komedie, science fiction og fantasy, og skrekk. Tidligere har hun jobbet i studentmagasinet Atrium (UiB), filmbloggen.net og filmmagasinet Heft!g. Hun har to bachelorgrader fra Universitetet i Bergen: En i kultur- og samfunnsvitenskap med spesialisering i japansk, og en i medievitenskap. Nå går Ingvild på masterprogrammet i medievitenskap ved UiB.

Legg igjen en kommentar