Røverdatter er en film som på en lun og underfundige måten forteller om en datter og en rusavhengig far. Filmen spiller på mange følelser og viser hvor komplisert livet med rus – og rusmisbrukere – er. Vi får innblikk i deres relasjon, vi får innblikk i fars liv – men jeg savner mer av datterens indre liv.
Handling
Dette er filmen hvor regissør Sofia Haugan forteller om relasjonen mellom seg og sin far. Filmen følger en tydelig dramaturgi. Først møter vi omsorgsfull datter som legger til rette for faren sin. Sofia er optimistisk. Kjell Magne kommer ut fra fengsel, og Sofia fikser leilighet og jobb. Alt går greit. Men steg for steg går det verre med faren. Han mister jobb og han ruser seg. Han tar ikke var på leilighet og han betaler ikke regninger. Datteren bestemmer seg for at faren må på rehabilitering. Sofia er ikke lengre så forventningsfull. Hun setter krav. Hun sloss med faren sin, og hun sloss sammen med faren sin. Hun møter på mange av de utfordringene som ikke er uvanlig i møte med rusomsorg. Når det endelig begynner å se bra ut, kommer det siste harde slaget – faren (og kjæresten) har kommet inn på feil rusomsorg og kan ikke ta med seg hunden. En siste kamp, og Kjell Magne får med seg kjæresten og hunden på «riktig» behandlingstilbud. Det hele ender lykkelig i en blomstereng hvor far og datter spiser is.
Røverfar
Kjell Magne, far, er artig. Han tilbyr datteren stjålet hotellsjampo når hun kjefter på han, fordi alt blir bedre med sjampo. Kjell Magne blir sint. Når han blir sint vifter han med en kniv. Kjell Magne er skamfull. I utspørringen om sin voldshistorie viser ansiktet hans en tydelig kamp med en flodbølge av følelser.
Sofia er tøff. Sofia bryr seg ikke om at faren står med kniv, men fortsetter å kjefte. Sofia stiller gode spørsmål. Noen spørsmål finnes det ikke gode svar på. Sofia er en hverdagshelt. Hun blir med faren på legebesøk og på inntakssamtaler. Sofia snakker om hva hun ønsker for faren sin, og hvordan hun ønsker han skal få det bedre.
Menneskene er interessante. Det er bisarre og underfundige samtaler mellom dem. Historien er slitsom. Tilsammen blir det en god film. Jeg synes også det er en viktig film. Behandlingstilbudet til rusmisbrukere er ikke veldig bra. Å være pårørende til rusmisbrukere er vanskelig. Til tross for gode scener og en viktig historie, drar filmen meg aldri helt inn. Det tar litt tid før jeg klarer å sette fingeren på hva det er. Til slutt forstår jeg det: Mellom alle de viktige og gode spørsmålene Sofia stiller faren venter jeg på at noen skal stille de viktige og store spørsmålene til Sofia. Er ikke selve tittelen på filmen «Røverdatter»?
Røverdatter
Røverdatter hinter til mye følelser hos Sofia, men filmen tar oss ikke inn i de emosjonelle konfliktene: Sofia blir oppringt på bursdagen sin. Kameramannen spør om det ikke er dumt at hun må forholde seg til dette (altså problemene med faren) på selve bursdagen sin. Sofia svarer ikke. Sofia er sterk i telefonsamtalen når hun forhandler bytte av behandlingstilbud til faren. Hun i endre enden sier hun er bekymret for om Sofia tar vare på seg selv. Sofia begynner å gråte. Men så tørker Sofia tårene, og sier «nå skal hun ordne det». Vi får ikke lov til å ta del i de kampene Sofia kjemper med. Når Sofia endelig skal ta en vanskelig prat med faren, forteller hun at hun følte seg annerledes som barn. Hun begynner å gråte, og hun spør Kjell Magne hvorfor han tror det er sånn. Kjell Magne forsøker å svare på spørsmålet, men Sofia forblir taus. Sofia kritiserer Kjell Magne for å ikke klare å gå inn i de vanskelige følelsene. Hun gjør det ikke selv heller.
Filmen forteller bra om Røveren. Filmen neglisjerer Røverdatteren. Det får vi også inntrykk av at Sofia selv også gjør.
Rehabilitering=fikset?
Det er tre ting jeg synes var mindre bra med filmen. Det ene er avslutningen. Sofia og Kjell Magne sitter i en blomstereng og spiser is. Bare fordi Kjell Magne kom seg på rehabilitering ble alt bra? Utfordringene rundt rusmisbruk stanser ikke på grunn av rehabilitering. Mange utfordringer kommer også etter. Avslutningen på filmen gir inntrykk av at alt ble fikset etter et opphold på rehabilitering, er alt fikset. Jeg savner en realistisk vinkling på at det fremdeles er mye arbeid som gjenstår for å forbli rusfri.
Det andre jeg synes var mindre bra er mangelen på Sofias kamp og Sofias demoner. Det tredje er et teknisk virkemiddel – bråkete broer og skille mellom forskjellige klipp. Særlig i begynnelsen blir dette brukt. Er dette lagt inn for å skape stemning? Fordi det er kult? Jeg vet ikke, jeg synes det var ubehagelig, for mye brukt, og for sterk kontrast i lydbildet fra resten av filmen.
Hukkelbergs toner som stemningsoppbygger
Det er mange ting jeg synes var fra med filmen. Musikken fra Hanne Hukkelberg er fantastisk. Der jeg legger merke til musikken, fungerer den nøyaktig slik filmmusikk skal: den forsterker følelsene på de forskjellige scenene. Noen ganger fungerer musikken så mye som stemningsoppbygger at jeg jeg nesten blir skuffet over scenens manglende klimaks i en eller annen form for katarsis. Samtid er det jo sjeldent noen katarsis-øyeblikk i virkeligheten. Virkeligheten må oppleves øyeblikk for øyeblikk. Man må ty til fiksjon for å oppnå katarsis.
Foto er bygd opp av bilder fra et kamera faren selv filmer med, og bilder fra kameramann. Dette fungerer veldig bra. Kjell Magne er ærlig og modig i klippene han har delt. Han byr på seg selv, og vi får sett mye av hans personlighet. Dette skaper en slags relasjon mellom meg som observatør og Kjell Magne, i den tiden filmen varer. De mer profesjonelle bildene er vakre, og noen ganger veldig sterke. Klippingen, sett bort fra de voldsomme broene, gir en god og sammenhengende historie. Helt i begynnelsen er tidsperspektivet litt utydelig, men det tar seg raskt inn. Bilder og små scener klippes inn som forsterkende elementer som sammen med filmmusikken skaper en tydelig stemning.
Historien er god, og den fenger. Noen ganger er det lite fremdrift i historien, men når det skjer en endring blir fremdriften igjen voldsom. Jeg liker denne dynamikken mellom ro og handling, og synes det er en interessant film å se på. Filmen har også et viktig tema. Rusmisbrukere er syke og trenger hjelp, men det er en vanskelig gruppe å hjelpe. Det er også store hindre i å få hjelp: Det er vanskelig å få plass på rusbehandling. Krav til inntak kan virke uoppnåelige. Leger kan virke fordomsfulle. NAV kan virke vanskelig. Filmen viser også en underliggende frykt hos rusmisbrukeren for å bli rusfri. Rusen gir nemlig ikke bare sorg og all verdens elendighet. Rusen tilbyr også glede og livlighet. Rusmisbruk er, når alt kommer til alt, veldig komplisert. Denne kompleksiteten kommer frem i kompleksiteten til Kjell Magne. Noen ganger glad, noen ganger sint, noen ganger rusa. Alltid pappa – på godt og vondt.
Personlig skildring
Det er tøft gjort å presentere seg selv som regissør til filmverdenen med en så personlig historie. Jeg må innrømme at før jeg så filmen var jeg usikker på hvorvidt denne filmen kunne påvirke resten av Sofia Haugan sin filmkarriere. En gang personlig, alltid personlig? Det er vel kun tiden som vil vise hva filmverdenen vil gjøre. Jeg håper derimot jeg får se mer av Sofia Haugan. Hun er flink til å stille gode spørsmål, og hun har et vakkert visuelt uttrykk. Dynamikken i historien og samarbeidet med musikk og bilde viser at hun har kontroll på faget hun utøver. Om hun leverer like sterkt faglig sett neste gang, vil det ikke være så viktig at hun ikke viser mer av sin egen indre konflikt – for neste historie trenger sannsynligvis ikke å fremme denne. Og da blir det jo bare småtteri igjen som er verdt å pirke på.
