Alle vet hva en chick flick er. Jenter har til enhver tid dratt motvillige kjærester med på kino for å sukke over Hugh Grant og diverse andre sjarmtroll. Om det er romantisert selvmord i Me Before You (2016), kreft eller en god gammeldags forviklingskomedie, drar jenter og damer i horder for å la seg begeistre over kjærligheten som overvinner alt.
Det er mange av de romantiske komediene og melodramaene som holder lav kvalitet. De store filmselskapene bedriver noe som kalles «tent-poling», hvor de satser store penger på enkelte blockbustere, og lager ellers filmer med et lite budsjett som drar trygge mengder publikum nesten uansett, og dermed sikrer filmselskapet overlevelse selv om blockbusterne flopper. Grunnet dens allerede lave status er det ofte chick-flicksene og romcomene som får æren av å fungere som lavbudsjettsfyll.
Et tu, feministen?
Et eksempel på sistnevnte er min favorittfilm, Pride and Prejudice (2005). Nei, jeg mener ikke den hvor Colin Firth bader i innsjøen, men den der Matthew McFadyen går over enga i tåka, og holder en tale om hvor høyt han elsker Kiera Knightley, som jeg kan gjenta ord for ord. Jeg elsker Jane Austen. Jeg er over gjennomsnittet glad i periodedrama, og når det kommer i form av feministisk satire blir det enda bedre. Men så begynner altså folk å stusse. Jeg, like Pride and Prejudice? Jeg er en ganske hardbarka feminist, og en skeiv en i tillegg. Jeg har fått nedlatende svar fra menn som antok at jeg var for smart til å like sånne dameting, og jeg har fått nedlatende svar fra feminister som mener at Jane Austen bare viderefører den patriarkalske institusjonen ekteskap. Og det er her jeg merker mitt eget blodtrykk stige fort. At menn ikke ser verdien i underholdningen rettet mot kvinner er jeg vant til, men å uttale at Jane Austen ikke har feministisk verdi grenser mot blasfemi.
Den romantiske kritikeren
Det beste eksempelet på hvor misforstått Austen har blitt i den moderne tid var en anmeldelse jeg leste av den siste Austen-filmatiseringa, Love and Friendship (2016). Her var det en anmelder som mente at Whitman hadde misforstått Austen, og latt den gå for langt fra den vanligvis søtladne forfatteren til en svært syrlig og satirisk affære.
Og på sett og vis er det ikke en helt feil slutning. Love and Friendship er en satire, og en bitende en. Hvis du håper på McFadyen-går-over-enga-øyeblikk er det ikke her du må vende deg. Der slutningen brått tar feil, er det at dette sannsynligvis er den filmen som i størst grad bærer Austens egen stemme best over fra bok til film. Filmen handler om den manipulative Lady Susan, som ønsker å gifte bort sin kone til en dum, men rik fetter, og seg selv til den sjarmerende og naive helten.
Austen var nemlig ikke en søtladen, romantisk type. Hun var riktignok ingen Brontë, men hennes verk var full av kritikk og sarkasme. Den første linja i Pride and Prejudice viser dette tydelig nok:
It is a truth universally acknowledged, that a single man in possession of a good fortune, must be in want of a wife.
Det må nok sies at noe av kritikken har gått tapt med tiden. At kvinner skal få gifte seg med den sitt hjerte behager, er ikke en veldig revolusjonerende ide for oss i vårt vestlige, moderne samfunn. Ekteskap generelt er en institusjon som mange feminister er skeptiske til, og det er nok ikke sikkert at Austen selv hadde vært like interessert i å skrive om disse temaene dersom hun hadde fått andre valg som kvinne i sin tid. Austens verk handler i stor grad om frihet.
Å skape sin egen frihet
Få filmer viser like godt hvor kritisk dette var enn Love and Friendship. Joda, så ender den i lykkelig bryllup (dog ikke for Lady Susan), men filmen i seg selv sier svært mye mer om hvor mange tåpelige menn som befolket Austens tidsperiode, og hvordan kvinner måtte ty til svært drastiske grep for å sikre sin egen uavhengighet.
Dersom man feiler i å finne et feministisk budskap i den romantiske Pride and Prejudice står ikke den historiske kunnskapen høyt nok. Ikke bare er filmen et estetisk nydelig kunstverk, men også en sterk historie om kvinnelige vennskap og deres kjærlighet til hverandre. En film med overvekt av kvinnelige karakterer, som alle har egne personligheter. Alle gjør forskjellige valg, og til syvende og sist handler det om å være fri, i de begrensningene tiden gir deg. Det handler om å skape sin egen frihet i en periode den ikke velvillig ble gitt deg. For Elizabeth vises dette gjennom at hun kun aksepterer Mr. Darcy etter at han viser at han ser på dem som likeverdige. På den mer tragiske siden har vi Elizabeths venninne Charlotte, som ender med å gifte seg med den tåpelige fetteren, Mr. Collins, for å slippe å være en byrde på hennes foreldre lenger.
I en film hvor mennene er hovmodige, dumsnille eller tvers igjennom idioter, er kvinnene sine egne individer med egne motiver og følelser, som målrettet går inn for det de ønsker. Og dette skal ikke være en feministisk film?
Det er dessverre fortsatt slik at nesten alle de nyere Austen-filmatiseringene blir gjort av menn. Kanskje hadde en kvinnes tolkning av verkene vist frem nye sider av Austen den gjengse tilskuer ikke kjenner fra før, og kanskje den hadde plukket opp mer av det samfunnskritiske. Dette vil vi nok ikke få vite før en ny runde filmatiseringer dukker opp, og vi forhåpentligvis har fått med litt flere dyktige kvinner på laget.
Verdien av samtalen
Man kan si hva man vil om budskapet moderne chick flicks sender. Vi kan velge å kritisere disse, men til syvende og sist må man tenke seg nøye om hvorfor man føler det man føler om disse filmene.
Er chick flicks aldri verdt feministens tid fordi det ikke fremmer de verdiene vi ønsker for moderne kvinner? Kan de avskrives uten analyse og diskusjon? Er det rett og slett aldri verdt å se en film bare fordi den får deg til å føle deg innmari glad og varm om hjertet?
Det er mange kritikkverdige budskap i filmer rettet mot kvinner. Det er mange holdninger som må analyseres videre og sees på i lys av den kulturen vi lever i og hvordan denne verdsetter kvinner. Men automatisk avfeiing av alt som inneholder romanse, enten fordi det er teit eller fordi det er anti-feministisk, stopper enhver nyttig diskusjon om sjangeren, og tar ikke minst fra deg mange potensielt gode seer-opplevelser.
Stengt for kommentarer.