Filmamasoner

Blekemiddel, leppestift og selvsikker utstråling: Debbie Harry på film

Blondie fyller 40 år, har nettopp sluppet et nytt album, og kommer til Norge: Tre gode grunner til å ta en kikk på filmkarrieren til Blondies vokalist og frontfigur, Deborah Harry.

Med sitt fotogene ansikt, halvt blekblonde og halvt mørke hår og avslappede og kule, sexy stil, ble Debbie Harry raskt et musikalsk stilikon. Både Andy Warhol og nylig avdøde H.R. Giger – sistnevnte best kjent for å ha designet romvesenene i Alien (1979) – har fremstilt henne på uforglemmelig vis. Debbie Harry var dessuten allerede i tredveårene da hun ble en stor stjerne, noe som kan forklare selvtilliten og modenheten hun hadde og har som entertainer. Harry er i hovedsak en musikkartist, men også når det gjelder film, har hun en relativt lang CV – ikke bare som artist på filmlydspor, men også som skuespiller i fiksjonsfilmer og bidragsyter i dokumentarfilmer.

Debbie Harry har bidratt til en lang rekke dokumentarfilmer og tv-spesialer om seg selv, Blondie og viktige perioder av musikkhistorien hun har vært del av eller observert. Blant annet var hun og Blondie, sammen med grafittiartisten og rapperen Fab 5 Freddie, med på å gjøre rapmusikken mer allment kjent tidlig på 80-tallet. Og bortsett fra Patti Smith, var hun stort sett den eneste kvinnelige frontfiguren i den legendariske New York-klubben CBGB’s, hvor band som The Ramones og Talking Heads fikk sin start.

Picture This: Blondie and Debbie Harry (2004) er en amerikansk tv-dokumentar som gir oss en grei gjennomgang av den musikalske karrieren til Blondie, med mye fokus på Debbie Harry. Et særlig interessant segment her er når de snakker om sangtekstene. Måten Debbie ofte sang og synger om seksualitet og kjærlighet er mer aktiv og aggressiv enn hva man var vant til å høre fra kvinnelige vokalister. I sangen «Picture This», for eksempel, snur Debbie male gaze på hodet; det er hun som iakttar mannen og mannekroppen, ikke mannen som ser på henne. Dokumentaren styrer heller ikke unna de mindre glamorøse sidene av Blondie, som dopmisbruket og gjelden deres, samt sykdommen til Chris Stein.

giger

Platecoveret til Blondie-albumet KooKoo, av H.R. Giger.

Dokumentarfilmen Blank City (2010) handler om kunsten, musikken og filmene som ble laget av unge mennesker i forlatte, nedslitte strøk i New York sent på 70-tallet og på 80-tallet. Prinsippet her var at alt skulle være ekte, og de som lagde filmene var ikke profesjonelle skuespillere eller regissører. De såkalte no wave-filmene var minimalistiske, speilet samtiden, og stemningen var det viktigste. I denne perioden spilte Debbie i eksperimentelle, billig produserte filmer som The Blank Generation (1976), Unmade Beds (1976) og The Foreigner (1978). Deborah Harry, Jim Jarmusch, John Waters, Steve Buscemi og andre som var involvert i dette miljøet forteller. Vi får vite om den kreative friheten, dopet, fattigdommen, hvor farlig det var å bevege seg ute om natten, og hvordan man måtte slite og være oppfinnsom for å få produsert noe uten et budsjett.

Et segment av dokumentaren fokuserer på de politisk radikale kvinnelige film- og dokumentarskaperne i miljøet, som blant annet prøvde å føre svarte og hvite kvinner sammen. Filmskaperen Vivienne Dick forklarer at hun var mest interessert i å sette kvinner foran i filmene sine fordi mesteparten av filmene hun kjente til ble fortalt fra et mannlig perspektiv. Susan Seidelmans Smithereens (1982) ble den første filmen fra dette miljøet akseptert av filmfestivalen i Cannes.

Regissøren David Cronenberg er kjent for såkalt «body horror», filmer med groteske avbildninger av kroppen i forskjellige tilstander av ødeleggelse og vold. Videodrome (1983) handler om at sjefen (James Woods) for en liten tv-stasjon i Toronto på begynnelsen av 80-tallet oppdager et kringkastingssignal som viser ekstrem vold og tortur. Når han prøver å finne ut hvor signalet kommer fra, avdekker han flere lag av løgner, mister gradvis fotfestet sitt i virkeligheten, og begynner å hallusinere stadig verre og voldeligere ting.

Debbie Harry, her som brunette, spiller en sadomasochistisk psykiater og radiovertinne. Entusiasmen hun har for volden hun ser på Videodrome-opptaket er like ubehagelig som samspillet hennes med James Woods. Hun er uredd, kjølig og leken, og gjør hva hun vil. Når de har sex, har hun har kontrollen. Det har vært mye debatt om hvorvidt filmen er feministisk eller anti-feministisk. Jeg nevner bare at filmen i alle fall er verdt å se for det enkle faktum at den har mange kvinner i sentrale roller.

Rock & Rule (1983) er den animerte fortellingen om megastjernen Mok. Han ser at han begynner å tape popularitet som artist, og prøver å tilkalle en demon for å hjelpe ham å kontrollere fansen. Det eneste som kan stoppe ham er den såkalte «one voice», en stemme han tror tilhører en sangerinne ved navn Angel. Debbie Harry har sangstemmen til Angel, som åpenlyst er utseendemessig basert på Debbie selv. Angel spiller i band, og er omtrent like tøff som Debbie. Angel jobber for å overbevise den egosentriske mannlige frontfiguren, Omar, om å la bandet spille noen av sangene hennes, istedenfor bare hans (resten av de mannlige bandmedlemmene støtter Angel). Når hun blir kidnappet av Mok, motstår hun hans onde planer så godt hun kan, krangler med ham, og samarbeider med en annen kvinne om å stikke av fra fangenskap. Når det er på tide å redde verden, er det ikke Omar som må gjøre jobben – både Angel og Omar må til for å klare det sammen.

I dette obskure canadiske animasjonsprosjektet får Debbie Harry selskap av andre storheter som Iggy Pop, Lou Reed, og Earth, Wind and Fire. Filmen floppet fullstendig på kino, blant annet grunnet en total mangel på markedsføring, samt feilslått sensur og promotering. Distributørene forsøkte hardt å gjøre en film full av dopmisbruk, vold, halvnakne damer og drap så barnevennlig som mulig. Det skal også innrømmes at fortellingen til tider er rotete og lite sammenhengende. På den annen side er animasjonen nydelig, med flere eksperimentelle innslag, og musikken er fin. Sangen Debbie synger, Angel’s Song/Send Love Through, resirkulerte hun senere som Maybe For Sure (1990), med en ny tekst. Jeg foretrekker originalen.

Hairspray (1988) er min favoritt blant Debbies filmer. Den handler om Tracy Turnblad (Ricki Lake), en overvektig jente som prøver å bli en av danserne på det populære danseshowet Corny Collins Show på begynnelsen av 60-tallet. På veien dit oppdager hun at svarte blir holdt borte fra showet mesteparten av tiden, til tross for at showet stadig spiller svart musikk, og hun blir engasjert i de svartes kamp mot segregering. Debbie Harry spiller Velma Von Tussle, moren til Tracys rival. Velma er en rasistisk forhenværende skjønnhetsdronning som presser datteren til å vinne over Tracy, og prøver å holde de svarte ute av showet.

Debbie kan komedie, glir rett inn i John Waters sitt karikerte univers, og er flott som perfeksjonistisk konkurransemamma. Hun er også den perfekte motpolen til John Waters-veteranen Divine (eller Harris Glenn Milstead) som Tracys mor. Michelle Pfeiffer spilte Debbie Harrys rolle i nyinnspillingen fra 2007. Jeg kan ikke tenke meg et mer passende valg, hvis man først absolutt måtte erstatte Debbie med noen. Nå venter jeg bare på at Disney gir Debbie jobb som stemmen til en animert skurk. Rollen som Velma beviser at hun hadde truffet blink der også.

Tales from the Darkside: The Movie (1990) er basert på tv-serien med samme navn. Debbie er den aller første vi møter i denne skrekkantologien. Hun holder en liten gutt fanget i huset sitt, og har tenkt å servere ham til middagsgjestene hun skal ha på besøk den kvelden. Dette temaet behandler hun med aller største ro, som om det er helt normalt. Hun er til og med blid og hyggelig mot gutten. I et Tusen og én natt-lignende scenario, blir gutten en slags Scheherazade som utsetter sin egen død ved å fortelle Debbie historier fra boken Tales from the Darkside. Ikke overraskende ender Debbie opp som heksen i eventyret om Hans og Grete. Deborah Harry vet akkurat hva det går i, og passer fint inn i denne cheesy skrekkfilmen. Andre kjentskaper i filmen spiller roller i skrekkhistoriene gutten forteller: Christian Slater, Steve Buscemi og Julianne Moore.

I Spun (2002) introduseres en ukontrollert speed-frik til han som lager dopet hans. Vi følger speed-friken og dealeren hans over tre dager. Jeg husker ganske lite fra denne filmen, men én ting glemmer jeg aldri: Når man er dopet og har bondagesex med et løkhue som er så høy at han stikker av i flere timer uten å slippe deg løs, og dessuten setter på høy musikk med hakk i platen for å «underholde» deg mens han er borte – ja, da er det jammen kjekt å ha en nabo som Deborah Harry. Debbie har bare en liten rolle, men redder både filmen, den fastbundede kvinnen, og meg som tilskuer — ved å få en slutt på en av de mest irriterende og frustrerende scenene jeg noensinne har sett på film. Hun redder også to kassadamer fra et ran. Heia Debbie! I andre roller finner vi Jason Schwartzman, Mickey Rourke, Brittany Murphy og John Leguizamo.

Ellers nevneverdige titler: I Satisfaction (1988), med Julia Roberts og Liam Neeson, dukker Debbie opp som servitrise. I den ekstremt tullete rockefilmen Drop Dead Rock (1996), med Adam Ant i hovedrollen, spiller Debbie en knallhard manager ved navn Thor Sturmundrang. I mafiafilmen Six Ways to Sunday (1997) er Debbie moren til en ung Norman Reedus. Her møter vi også en ung Adrien Brody. Debbie bidrar også til dokumentaren Who Shot Rock & Roll: The Film (2011). Den fokuserer på hvilken rolle fotografer har spilt i karrierene til kjente rockeartister; hvordan de har hjulpet dem å bli ikoniske.

Dette er bare et lite utvalg av Debbies mange filmroller, og hennes TV-opptredener utgjør en enda lengre liste enn filmrollene. Kjeder du deg en dag, kan du blant annet ta en titt på episoden av The Muppet Show (1976 – 1981) hvor hun er stjernegjesten. Selv synes jeg det er helligbrøde at de lot sjansen gå fra seg til å la henne opptre sammen med en annen blond legende — Miss Piggy i egen person.

Torsdag 12. juni kommer Blondie til Norge for å spille på Bergensfest. De har nettopp sluppet et nytt album, Ghosts of Download.

Liker du denne artikkelen? Del den da vel!

Om Skribenten

Ingvilds spesialfelt er animasjon – både animerte filmer og tv-serier. Andre interesseområder er dokumentar, komedie, science fiction og fantasy, og skrekk. Tidligere har hun jobbet i studentmagasinet Atrium (UiB), filmbloggen.net og filmmagasinet Heft!g. Hun har to bachelorgrader fra Universitetet i Bergen: En i kultur- og samfunnsvitenskap med spesialisering i japansk, og en i medievitenskap. Nå går Ingvild på masterprogrammet i medievitenskap ved UiB.

Legg igjen en kommentar