Regi: Michael Haneke
Å se Haneke på lerret er aldri en uproblematisk opplevelse. Han stuper rett ned i de vonde, skamfulle og ofte voldelige sidene i mellommenneskelige relasjoner.
Årets gullpalmevinner Amour er utypisk Haneke nesten fri for fysisk vold, men den emosjonelle påkjenningen er, ikke utypisk Haneke, forstyrrende. Det er en historie om kjærlighetens yttergrenser, om konsekvensene av å elske noen i møte med døden.
Historien dreier seg rundt det ressurssterke og eldre ekteparet Anne og Georges. Handlingen utspiller seg hovedsaklig som et kammerspill i ekteparets leilighet i Paris, hvor deres datter fra tid til annen besøker dem. Hele filmen bæres av det intense samspillet mellom George (Louis Trintignant) og Anne (Emmanuelle Riva), og hva som skjer med dem når Anne får et lammende slag og blir avhengig av sin ektemann for pleie. Georges må love at hun aldri skal havne på sykehjem, et løfte hvis konsekvenser blir adskillig tyngre da Anne får et nytt slag, og blir sengeliggende og pleietrengende på alle områder. Filmens prolog røper slutten, som etterlater publikum uten håp i den nedadgående spiralen. Det gjør de lyse øyeblikkene enda mer nådeløse. Stillferdig og udramatisk forteller den om hva som skjer når den du elsker forsvinner fra deg, bit for bit.
Haneke skaper ingen avstand mellom oss og ekteparet. Den smertefulle realismen gir ingen pusterom, vi er der sammen med dem på kjøkkenet, i dagligstuen, i angsten og de små gledene som ennå er igjen. Han har tillatt seg noen få tilløp til sentimentalitet, som i filmens øvrige nøkternhet treffer hardt. Scenen hvor Georges ser sin kone spille piano, eller der Anne ser gjennom gamle fotoalbum er vonde, men det er her Hanekes kjærlighet til karakterene skinner igjennom. Filmen er forholdsvis dialogfattig, og det er den stille kommunikasjonen mellom to mennesker som har kjent hverandre hele livet som forteller det egentlige dramaet. Haneke vender stadig tilbake til kjøkkenet, den daglige kulissen for levde liv som endrer karakter ettersom historien skrider fram. Den tomme stolen ved kjøkkenbordet formidler ensomhet mer enn noe annet.
Trintignant og Riva gestalter Georges og Anne fryktløst, og spesielt Rivas rolletolkning av døende Anne gir et skjellsettende innblikk i alle sidene ved fasen av livet ingen vil innse kommer. Her utforsker Haneke hva kjærligheten kan romme, hva man er villig til å gjøre for hverandre i de endelige øyeblikkene. Holder du deg i live for den du elsker? Lar du din elskede dø, om den vil det? Eller lar du den gjennomleve den ydmykelsen det er å uvillig bli gradvis uten makt over egen skjebne? Hva kan du kreve? Alt peker tilbake på det vanskeligste spørsmålet av dem alle; hva er et liv verd å leve? Anne forsvinner, bit for bit, og uttrykker klart et ønske til Georges om at hun ikke vil mer. Men så, i øyeblikk der hun er til stede, der de ennå kan synge og le sammen, blir det så vanskelig å respektere det valget likevel. Hun er der fortsatt, glimtvis. Når tar man da det umulige valget?
Haneke stiller mange spørsmål, men gir færre svar. Han lar det stå åpent hvorvidt Georges velger riktig. Men det er ikke i den varslede slutten kontroversen i filmen ligger; det er snarere i et av filmuniversets siste gjenværende tabuer: alderdommen. Eldre mennesker, og spesielt eldre kvinner på lerretet er fortsatt en sjeldenhet, utrolig nok. Ser vi bort fra eldre filmer, så er det noen regissører har de siste årene våget å plassere eldre kvinner i hovedrollen, som Sarah Polley i Away From Her (2006), men det er langt mellom dem. Haneke viser frem alderdommen i hele dens vederstyggelighet, men også dens skjønnhet.
Det er befriende å se Riva så ærlig i Annes sykdomsforløp. Det kreves fortsatt mot som eldre kvinnelig skuespiller å stille naken og usminket på lerretet, bokstavlig talt. Å la seg forfalle, så som det skjer i virkeligheten, uten forfengelighet. Det er først når du ser roller spilt på denne måten, at du skjønner hvor sjeldent kvinneroller gjør dette. Vi trenger flere manusforfattere, regissører og kvinnelige skuespillere som tør å gjøre akkurat det Haneke og Riva tør. Kanskje skaper oppmerksomheten rundt Amour en åpning for det, også i kommersiell film? Det er lov å håpe. I mellomtiden står Amour som et fyrtårn i det ødelandet som er eldre kvinner i hovedroller.
Vi skal alle ende der Georges og Anne er, uansett hvem vi er. Haneke har poengtert plassert dem vel innenfor kultureliten, med rike liv og mye å leve for, som allikevel blir innhentet av den fysiske virkeligheten, livets eneste sikkerhet; døden. Filmen skriker oss i øret at livet aldri lander, at det aldri går bra på permanent basis, det bare går og går. Det gjelder å leve når man kan, og å leve er jo som kjent å elske. På denne måten blir Amour både livsbejaende og tungt deprimerende i samme stund.
