Hva kan jeg si om Wuthering Heights? Sikkert veldig mye, men allikevel følte jeg meg ganske tom for ord da jeg forlot salen på Klingenberg, tredje dagen på Filmfest.
Jeg har omtrent alltid hatt en anstrengt forhold til historiske dramaer, og med en gang det lukter av Brontë eller Austen har jeg som regel skygget banen. Dette har gjeldt både for bøker og filmer, så langt det har gått, så jeg kjente derfor ikke detaljene i historien Wuthering Heights på forhånd. Når jeg allikevel bestemte meg for å se denne filmatiseringen, var det mye på grunn av kritikken jeg har blitt fortalt at den har fått for å tulle for mye med innholdet i fortellingen. Da stilte jeg meg straks mere positiv, men visste fortsatt lite om hva jeg skulle forvente av denne visstnok kontroversielle filmen.
Visuelt sett er denne filmen veldig, veldig fin. Den noe postmodernistiske tilnærmingen som tydeligvis er valgt for den narrative delen av filmen har også satt sine spor på filmingen, med plutselige nærbilder eller uvanlig fokus og så videre. Kombinert med de to vakre, unge skuespillerene som spiller de yngre utgavene av Cathy og Heahtcliff blir dette som sagt veldig fint. For både Solomon Glave (Heathcliff) og Shannon Beer (Cathy) er dette deres første filmroller, og de imponerte meg stort. Samspillet og kjemien dem imellom er upåklagelig, og selv en skeptiker som meg begynner oppriktig å bry meg om dem.
Men der begynner også vanskelighetene jeg innser at jeg har med filmer som dette. Jeg får så fort følelsen av at det eneste denne, og flere andre filmer innen samme sjangerunivers, egentlig vil oppnå er å ødelegge deg følelsesmessig så mye som mulig er på halvannen time. Når vi da i tillegg kommer videre i historien og Cathy og Heathcliff er voksne og skuespillerene er skiftet ut, mister jeg totalt interessen i hva som egentlig skjer på skjermen og sitter bare og irriterer meg over til hvilken grad Arnold og hennes medarbeidere klarer å rive og røske løs i følelseslivet mitt. For det klarer de også godt, det skal de ha – selv om det fins visse overdrivelser som bare ødelegger troverdigheten ytterligere (i frykt for å spoile for mye: Heathcliff med spaden…? Kom igjen a).
Kaya Scodelario som voksne Cathy
At denne filmatiseringen skulle være så kontroversiell har jeg også litt vanskelig for å akseptere. Filmadaptasjoner som kun gjenforteller helt uten å gjentolke historien syns jeg nemlig ikke har stort for seg, så på den måten er denne mer vellykket enn mange andre. Jeg tror ikke folk er så dønn konservative at de syns det er forferdelig med en Heathcliff som ikke er melkehvit engelsk, og jeg klarer ikke tro at mangelen på erfaring i de unge skuespillerene byr på store problemer for særlig mange.
Kjernepublikummet til filmer som denne er og blir vel de som er junkier for hjertesmerte, og siden man får det i bøtter og spann her er det grenser for hvor kontroversielt dette kan være.
3 Kommentarer