Filmamasoner

Wonder Woman – En feministisk superheltinne

Elisabeth Gripsrud 07/07/2017 Nye Filmer Comments Off on Wonder Woman – En feministisk superheltinne


Under filmfestivalen Oslo Pix, hadde Wonder Woman førpremiere i Norge, og filmen fortsetter å rulle på norske kinolerreter for tiden. Med all pomp og prakt til side så er dette en meget solid superhelt-film med en etterlengtet kvinnelig hovedrolle. Selv om filmen følger sjangerens konvensjoner trofast, merkes det samtidig at dette er en superhelt-film om en kvinne, regissert av en kvinne. I regisetet sitter regissør Patti Jenkins, som også står bak den kritikerroste filmen Monster, om seriemorderen Aileen Wuornos, som hovedrolleinnehaver Charlize Theron vant Oscar-pris for. Regissøren evner denne gangen med sin film om den ikoniske tegneseriefiguren, å vise en sterk superheltinne som er blottet for kynisme og hovmod.

Hellig plikt
Wonder Women spilles av den israelske skuespilleren Gal Gadot som kler rollen som Diana godt. Vi følger heltinnen fra hun vokser opp på den mytiske øya Themyscira, omgitt av stridbare amasoner som trener henne til kamp. Hun fostres opp på en legende om at guden Ares tidligere har skapt krig og lidelse i verden, og at det er amasonenes hellige plikt å forhindre dette til enhver pris om han skulle reise seg igjen. Diana trener derfor hardt for å bli den beste amasonen.
En dag krasjer imidlertid en flygemaskin utenfor øya og Diana redder piloten, ved navn Steve Trevor, fra å drukne. Når han våkner til liv forteller han at det er krig og lidelse i resten av verden. Å høre dette vekker et kall i den unge heltinnen, som ser seg nødt til å reise sammen med ham tilbake til Storbritannia for å stoppe Ares. Trevor prøver å forklare at fienden i dette tilfellet er tyskerne og ikke en antikk gud, men Diana er hellig overbevist om at det er Ares som står bak. Tilbake i London møter de lite støtte fra militæret og regjeringen, og ser seg dermed nødt til å kjøre en hemmelig operasjon med Trevors nærmeste sammensvorne. De tar seg over til Tysklands skyttergraver, der den onde generalen Ludendorf har funnet opp et kjemisk masseødeleggelsesvåpen i samarbeid med kjemikeren Dr. Maru. Diana får her virkelig vist hva superevnene hennes er gode for, og det er befriende å se henne slå fra seg etter alle kampkunstens regler. Samtidig er det også en indre strid som foregår hos vår Wonder Woman. For hvorvidt eksisterer Ares og i så fall hvilken skikkelse har han egentlig inntatt?


Feministisk agenda
Det er ingen tvil om at Jenkins har hatt en feministisk agenda med denne filmen. Det er herlig befriende å se kvinner i full kamp med rustninger og våpen. Filmen unngår også elegant mange av sjangerens sedvanlige stereotyper og bringer inn etterlengtet innovasjon og nytenking i forhold til kjønnsroller og superhelter. Eksempelvis har Diana aldri sett en mann før og det ligger farlig an til at hun skal falle inn under den kvinnelige rollestereotypen ”Born Sexy Yesterday”. Dette er et begrepet som ble lansert av filmkritiker og YouTube-blogger Jonathan McIntosh, som står bak kanalen Pop Culture Detective, en kanal som fokuser på hvordan maskulinitet og kjønn fremstilles på film.



Bloggeren bruker begrepet om en type kvinnelig karakter i film – en karakter som har en voksen kvinnes sensuelle kropp og superevner, men et intellekt og den mentale alderen til et barn. Kvinnen møter så en ordinær mann, men ser på ham som gud fordi han er hennes første og eneste – både i seksuell og relasjonell forstand. Eksempler på slike karakterer er Leeloo fra Luc Bessons sci-fi klassiker Det femte element eller havfruen Madison i Splash. Om regissøren av Wonder Woman kjenner til McIntosh sitt bruk av begrepet, er uvisst for meg, men hun har tydelig gått bort ifra å la Dianas uerfarenhet gjøre henne avhengig av en mann. For Jenkins superhelt er også til dels naiv og har en barnlig nysgjerrighet og uskyld, men er langt ifra underlegen. Åpenheten hennes gjør snarere at hun stiller spørsmål ved et samfunn låst i tradisjonelle holdninger. Diana er likestilt med Trevor intellektuelt sett, der hun tydelig har sine egne meninger og erfaringer som hun bringer til bordet. En kostelig scene er når duoen forlater Themyscira og hun opplyser Trevor om at hun vet mye om sex gjennom bøker, selv om hun ikke har noen egen erfaring på området. Hvorpå hun sier hun vet at menn er nødvendige for reproduksjon, men at de er helt overflødige når det kommer til kvinners seksuelle tilfredsstillelse. Diana viser seg som sådan at hun er trygg på seg selv og sin egen identitet som kvinne, selv om menneskenes verden er ny for henne. Trevor skal også ha det tilbake at han er en ydmyk og forståelsesfull kompanjong som lar Diana ta den plassen hun krever, om med litt overtalelse tidvis.


Eksempel til etterfølgelse
Wonder Woman står opp mot patriarkatet, samtidig som hun er snill og empatisk ovenfor sine medmennesker. Hun nekter å bli kynisk selv om det er en hard verden i krig hun står ovenfor. Filmen fremstiller dette som den egentlige styrken som gjør at hun seirer over Ares. Det er også verdt å nevne at de øvrige kvinnelige karakterene i Jenkins film er både humane og sammensatte karakterer i sin egen rett. I tillegg til Robin Wright, som de fleste kjenner best som Claire Underwood i House of Cards, som den ærbødige amasonen Antiope, har man den svært intelligente, men skadeskutte Dr. Maru. Karakteren, som spilles av spanske Elena Anaya er en av de tidligste superskurkene fra tegneserieuniverset handlingen utspiller seg i, der hun er bedre kjent som Dr. Poison – en returnerende nemesis for Wonder Woman. Også den vittige og grepa sekretæren Etta Candy som spilles av Lucy Davis er både en nyttig støttespiller for Wonder Woman og et uunnværlig comic relief i filmen. Trevor skal også ha det at han er en ydmyk og forståelsesfull mannlig hovedkarakter som lar Diana ta den plassen hun krever.

Ut ifra de sammenlagte faktorene som er tidligere nevnt ovenfor, vil undertegnede konkludere med at dette er en godkjent feministisk Wonder Woman og jeg håper dette blir et eksempel til etterfølgelse for fremtidige superheltfilmer.

Liker du denne artikkelen? Del den da vel!

Om Skribenten

Elisabeth Gripsrud er skribent og fotograf for Filmamasoner. Nerdy opptatt av alt som har å gjøre med Sofia Coppola. Hun har en BA i Estetiske studier fra Universitetet i Oslo og BA i Film og TV-produksjon fra Westerdals. For tiden tar hun en mastergrad i Medievitenskap ved UiO og jobber som frilanser.

Stengt for kommentarer.