Filmamasoner

Tatt av vinden (1939)

Helene Aalborg 26/09/2012 Analyse No Comments on Tatt av vinden (1939)

Thank heavens I’m not that modest: mitt første møte med Scarlett O’Hara.

Det kommer nok ikke som en overraskelse på særlig mange at kjønnsrollene (og de fleste andre roller) man får presentert i klassikeren Tatt av vinden (1939), er passe utdaterte i dag. Det er derfor ikke min intensjon å peke ut enhver detalj som vitner om hvor annerledes kvinnerollen, og mannsrollen, var dengang i forhold til hvordan den er nå. Allikevel er det visse momenter i denne filmen som jeg syns det er verdt det å tenke litt nærmere på.

Scarlett O’Hara (Vivien Leigh) går ikke av veien for å anvende slu taktikk for å oppnå det hun vil. Da hun gifter seg første gang, med Charles Hamilton som er på vei ut i krigen, er det kun for å gjøre Ashley Wilkes sjalu – uten at det ser ut til å hjelpe noe videre. Dermed plager det henne ikke nevneverdig at mannen hennes dør etter kort tid i krigen.

Det som derimot plager henne ganske voldsomt, er at hun er forventet å gå rundt i svarte sørgeklær og ikke delta på sosiale festligheter, men heller sitte hjemme og sørge som en god enke. Det er tanken på dette som gjør at hun bryter sammen i gråt, som da blir tolket av andre som genuin sorg og savn etter mannen, så hun til slutt får være med på en veldedighetstilstelning.

Her treffer hun for andre gang Rhett Butler (Clark Gable), og de er begge snare med å påpeke det hyklerske ved sørgeantrekket hennes (skjønt, så ofte som hennes ektemenn dør er det nærmest et under at vi noensinne ser henne i noe annet enn svart). Det blir tydelig litt oppstyr og sladder når den ferske enken viser seg sosialt, og når Rhett endelig får en dans med henne (som han må betale for…), slår hun leende fast at nå er vel ryktet hennes på dette stedet ødelagt for alltid.

Det er interessant å se hvordan dette utarter seg, i forhold til det typiske rådet jeg har inntrykk av at sørgende blir tildelt nå for tiden; de må komme seg ut, leve litt, komme seg videre. Sannsynligvis er det jo en mellomting mellom disse som vil fungere for de fleste, eller det at de har frihet til å finne balansen selv. Scarlett har i utgangspunktet ikke friheten til det, men å ta seg friheter på egen hånd er da heller ikke noe denne dama sliter med. I et samfunn hvor alle er ekstremt opptatt av hva som sømmer seg, for ikke å snakke om hva som ikke sømmer seg!, er det lett å tenke at de sosiale rutinene og regelverkene rundt dette bare er nok en måte å hindre at den unge kvinnen har noe selvstendig liv uten sin mann. At Scarlett gir totalt blanke i akkurat det, er nok til å gjøre henne til en filmheltinne for min del.

Noe som virker enda fjernere for meg her jeg sitter i tjuetolv, er fremgangsmåten for beilere. Greit at  ting skulle foregå i sømmelige former altså, men her kan man jo knapt nok se på hverandre før man er forlovet (se også: klemmen som ”avslører” Scarlett og Ashleys ”utroskap”). Dette fører til at frieri blir det aller første skrittet i svermeriet – se bare på Scarlett og hennes første mann, Charles Hamilton. Det ene øyeblikket står han nervøst og kaller henne Miss O’Hara og tør nesten ikke se på henne, i det neste, når hun har sagt ja fordi hun ser Ashley kline med venninnen Melly, er det my dear og vi skal bli så lykkelige og det ene med det andre. Det er først her flørtingen kan begynne. Man kan altså ikke ha hatt noe særlig kontakt med hverandre før man bestemmer seg for å tilbringe resten av livet sammen, og hvertfall ikke gjort noen tilnærmelser som kunne hintet om at man kanskje vil nettopp det.

Jeg innser at dette er gamle nyheter, men det slo meg på en helt ny måte hvor absurd dette virker i forhold til hvordan mange svermerier foregår i dag. Det er som om det ikke går an å flørte uten at begge parter har det helt klart for seg hvor man vil med flørtinga: all interaksjon mellom kjønnene må bety noe, være en del av noe større. Tenk på det du, neste gang du kommer i prat med en heiting over en halvliter eller lignende.

På tross av begrensningene Scarlett møter på som følge av sitt kjønn, er hun en karakter som har mange personlighetstrekk til felles med de klassiske maskuline karakterene. Hun gir jo beng i nevnte begrensninger; hun gjør det hun selv vil ut fra egeninteresse og selvbevaring. Joda, egoistisk er det. Men dette hadde aldri blitt framstilt som noe problem hvis det ikke var for at det var en ung, vakker kvinne som sto bak egoismen – på samme måte som det ikke problematiseres noe videre at Rhett prøver (og til slutt lykkes?) å kjøpe Scarletts kjærlighet eller i alle fall hennes ”ja”, at han henger på horehus, at han mener at det eneste Scarlett virkelig trenger er å bli ”kysset” av en mann som virkelig vet hva han driver med.

Mange av de sterke sidene ved karakteren Scarlett blir lett stående som de mer usympatiske sidene hennes. Allikevel mener jeg at det er nettopp det at karakteren også innehar disse sidene, som gjør henne så populær. Det er altså det at hun har en noenlunde kompleks personlighet – eller bare en hel personlighet, heller enn å være bare feminin eller bare maskulin (dette snakket jeg også noe om i anmeldelsen av Prometheus) – som gjør at et trofast publikum elsker henne. Scarlett gjør ting hun er redd for, og hun er ikke redd for å bli sett. Uten disse egenskapene hadde ikke Scarlett vært en karakter man kunne ha identifisert seg med og heiet på.

Scarlett er også (tidvis) befriende åpen om hva det er hun vil oppnå her i livet. Før hun gifter seg for andre (og tredje) gang, er det liten tvil om at hun gjør det for å unngå å være så fattig som hun var da hun returnerte til Tara. Hun sverget jo tross alt med Gud som sitt vitne at hun aldri skulle være sulten og fattig igjen, da er det vel greit å gifte seg av andre grunner enn kjærlighet. Når hun endelig har giftet seg med Rhett, smiler hun fra øre til øre mens hun slår fast for sin mann følgende: ’I want everyone who’s ever been mean to me to be pea green with envy!’. Barnslig og egoistisk, ja. Befriende og tilfredsstillende for både karakteren og hennes publikum? Jepp.

Alt i alt er en av Scarletts beste egenskaper som fiksjonskarakter det at hun også får lov til å gå på trynet, være kjip, være usympatisk. Det er sånn mennesker er og alltid har vært, men det er tradisjonelt macho-karakterene (ikke alle menn altså) som har fått lov til å prøve og feile. Når jeg vet hvor mange jenter, og voksne damer, som leser/ser på og elsker Tatt av vinden, er jeg glad for at det er en dame som Scarlett de har med å gjøre, hvis største styrke er nettopp at hun har svakheter. Så får vi heller håpe at hennes ”vil ha det man ikke kan få”-oppheng fungerer til skrekk og advarsel – kanskje jeg hadde vært bedre på akkurat det selv også, hadde jeg kjent Scarlett når jeg var yngre.

Liker du denne artikkelen? Del den da vel!

Om Skribenten

Helene Aalborg er utdannet filmkurator. Hun er styreleder i Norsk Filmklubbforbund og grunnlegger og leder i Feministisk Filmklubb. Helene er frilans filmskribent, med spesialfeltene skrekkfilm, feministisk analyse og filmfestivaler.

Legg igjen en kommentar